.

En sannhet om sorg

2012-03-09T22:23:00.001+01:00

Sorgen forsvinner aldri. Den skifter bare form.

Sveiper innom...

2012-03-07T23:17:00.003+01:00

... for å takke for alle hjertevarme, engasjerte og rørende hilsener i de to siste innleggene. Takk for at dere er der ute og heier på oss! Det er også godt at noen orker og vil lese om sorgen, savnet og jenta vår. Å miste et barn er en ensom sorg - å vite at noen følger med og ønsker å lese om Amélie, gjør sorgen litt mindre ensom. Jeg fikk ikke skrevet noen flere tanker på merkedagen hennes, men jeg håper å få det til snart.

Og sånn by the way - nå, i dette øyeblikk, kjenner jeg bittesmå spark! Ja, ikke bare gullfiskblafring, luftbobler og sommerfuglvinger. Plutselig, ikveld, kjente jeg svake, små og herlige spark! Ååh! Lillebror - ikke slutt!

Legger ved et nyfødtbilde av Jespersen. Synes det er helt utrolig at vi skal få en til slik en! For det SKAL vi!

Han ser sykt lang ut her - det er vinkelen - men faktisk var Jespersen vår bare 48 cm og veide 3420 g. Spent på om lillebror er større, mindre, lysere, mørkere, om han har mye hår, lite hår og ikke minst - hvem av de to barna mine han ligner på. Eller kanskje han er noe helt for seg selv? Sikkert er det at jeg kommer til å stortute i det øyeblikket han kommer ut...

Gonatt fra

Ordinær UL idag

2012-03-06T23:17:00.005+01:00

Ikveld har vi vært på ordinær UL og gransket rubb og stubb av frøet vårt. Har vært ekstra spent på denne ultralyden siden mye kan oppdages i uke 18. Jeg har i tillegg hatt noen dager med frykt og nervøsitet, både fordi jeg har vært redd for en "tyngende dom" og fordi jeg har kjent lite tegn til liv i det siste. Har forventet at luftboblene og "gullfiskblafringen" jeg kjente tidlig skulle øke på og utvikle seg til dytt og svake spark, men den gang ei. Skal innrømme det er SLITSOMT og utmattende å være så bekymret og ligge hver kveld i senga og prøve å tolke eventuell bevegelse i magen...

Vi er ekstremt lettet, for ut fra ultralyden ser alt fint ut: Hjerte, nyrer, fingre, tær, hjerne, ryggmarg, lepper, fostervann, gjennomstrømming og navlesnorfeste. Vi gleder oss STORT over en vital baby i magen! Har visst morkaka foran mot magen likevel, så det er kanskje ikke så rart at luftboblene ikke har utviklet seg noe særlig. For øvrig: Her er det bare å belage seg på litervis med Vanish, grønske, testosteron og indianerhyl. Lillebror er på vei! ♥

Se, så fine bilder! Ikke kvaliteten akkurat - jeg har bare knipset bilde av UL-bildene med mobilen min - men motivene: Kropp, profil, fotavtrykk og fotball-lår! Her skal det bli liv! Så søtt med den lille foten som tramper litt i retning lydbølgene. Ligner på både Jesper og Amélie sin fot. ♥

Ni måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

2012-03-02T12:04:00.000+01:00

2.mars - og Amélie ville vært ni måneder idag. Ufattelig, meningsløst og vondt at hun ikke er her hos oss. Heller ikke til å forstå at det ligger et nytt lite frø i magen (18 uker). Det ene avhenger av det andre... Livets matematikk går ikke alltid opp. Vi minnes den fine jenta vår idag - i solskinn og med vårtegn rundt oss på alle kanter. ♥

Legger ut samme tekst som jeg skrev på fb-siden min idag. Oppdaterer med noen flere tanker senere i ettermiddag.

Bildet er en gave fra en av mine lesere. Tusen, tusen takk!

Beretninger om begynnelser

2012-02-29T09:29:00.007+01:00

Idag tipser jeg om Beretninger om begynnelser som starter på Tv2 ikveld (onsdag) kl.21.40. Kanskje er det flere enn meg som er lei overfladiske fjaseprogrammer, matlaging med Hellstrøm og halvdårlige serier om jenter i tenåringskrise. Denne dokumentarserien skildrer virkeligheten fra Ullevåls høyrisikoavdeling for kvinner med kompliserte svangerskap. Den handler om livet, om forventning, glede, sorg, krise, det å stå i tøffe utfordringer - i det hele tatt mye av det Mr Amélie og jeg har gått gjennom og står i. Vi skal definitivt følge med.

Første episode er lagt ut HER. Denne episoden følger to par som venter tvillinger. "Alt går ikke som det skal. En av tvillingene dør i mors liv, og en annen fårs ikke nok næring. Alle blir fulgt nøye opp av overlege Nina Harsem og hennes kolleger på obs-posten." (tv2.no)

Jeg er hjemme med sykt barn idag, og har sett på innimellom. Har grått meg meg gjennom fødsler, dødfødsel, begravelse og spedbarnsgråt. Veldig sterkt, kanskje litt ekstra sterkt for meg. Ikke fordi svangerskapene eller fødselsopplevelsene ligner mine - det er veldig annerledes å oppleve sjokket ved å miste rett før fødselen, jeg hadde heller ikke en levende tvilling igjen - men fordi temaet berører enormt. Det å høre barnegråt og se små kropper krumme seg sammen på brystet til mor, gjør noe med meg. Både fordi jeg aldri fikk oppleve det med Amélie - det gjør veldig vondt - og fordi jeg tenker på at jeg skal oppleve det igjen. Tårene renner fritt...

Ut på tur og oppadstigende form

2012-02-27T21:41:00.002+01:00

Det har vært helt fantastisk å ha vinterferie! Vi har både slappet av, gjort mye i huset, vært sammen som familie og gjort "ingenting". I helgen dro vi helt spontant ut på tur både lørdag og søndag. Det var så nydelig vær at vi bare måtte legge to do-listene våre til side.

Vår i februar - hva gir du meg?! Iiik!

Pølser på termos - aldri feil på tur med små barn. Fortalte jeg forresten at jeg har fått lyst på kaffe igjen? Et sikkert tegn på formen er på vei opp! Det blir flere turer med medbrakt niste for å si det sånn!

Mor og sønn koser seg! Litt harry med det pannebåndet, men jeg er livredd for ørebetennelse...

Lek i fjæra...

Se, da! Åh, det var så nydelig ute...

Forsøk på familiebilde. Ha ha! Lattermild mor og far og bildenektende toåring!

Magen vokser! Den ser riktignok litt større ut her enn hva den er under ytterjakka, men allikevel - veldig stas med liten "bump"!

Kjærleiken blomstrer!

PS! Tusen hjertelig takk for alle koselige hilsener både på mail og her på bloggen. Det varmer utrolig mye! Kan man bli glad i ukjente lesere? Ja, på sett og vis kan man faktisk det. I hvertfall hvis det betyr at hjertet banker noen slag ekstra fordi man er rørt. Og fordi man stadig blir slått av hvor mange nydelige mennesker som faktisk finnes der ute. Gode mennesker. Mennesker som bryr seg. Som bruker ord til å løfte opp. Som husker. Som stikker innom i ord og tanke og sier 'her er jeg'. Som skriver ting som legger seg på den indre minnebrikken og gjør sorgen lettere å bære, gleden litt finere å dele. Takk!

Lykken er å ha en bod

2012-02-22T23:45:00.007+01:00

Jeg har skrevet om og delt bilder fra boden vår tidligere (HER), men nå har vi fortsatt ryddingen, sorteringen og litt ymse arbeid i kjelleren. Synes da det er på sin plass med litt oppgraderte bodbilder. Dette rommet er et av stedene i huset jeg er mest fornøyd med. Idag har jeg svinset innom det aller helligste i kjelleren noen par-fem ganger med et (nesten hørbart) henført sukk. Dere skjønner hvorfor. Her kommer en skikkelig bod show off:

Sommeren 2010 pusset vi altså opp vaskerommet i kjelleren og utvidet en bod rett innenfor. En del småplukk ble hengende igjen som vi tenkte ta utover året. Men så kom graviditeten med påfølgende dårlig form, jobben krevde sitt, og så snudde livet vårt opp ned i slutten av mai. Sommeren 2011 ble preget av alt annet enn kjellerrydding, men nå i vinterferien har vi gjort unna veldig mye! Det er bare skryt dette her. La deg inspirere...

Jeg har drømt om en bod med supersystem i alle år. The dream came faktisk true (hehe). Selv om boden var ganske ferdig høsten 2010, er det først nå den er slik jeg så for meg. Vi handlet flere plastkasser på Ikea igår, og det er så deilig å fylle opp hyllene her inne.

Helst skulle man vært foruten bodbehovet - det vil si ikke hatt så mange ting - men et sted må man jo plassere julepynt... og påskepynt... og babyutstyr, barneklær, gamle bøker, bordpynt, babyleker, grill- og piknik-utstyr, blomsterpotter, vaser, saftkoker og bærplukkere, you name it. Det blir litt pikkpakk i en småbarnsfamilie!

Noe vet man ikke helt om man får bruk for... men kanskje...?

Babytøy og barneklær i lange baner.

Vi er SÅ fornøyd med dette rommet! Hyllene er hjemmesnekret - spesialbestilt av meg og mekket av min kjære - og deretter beiset i fargen drivved. Plastkassene er fra Ikea. Gulvet er lysgrått gulvbelegg. Til venstre i rommet har vi stor fryser og ekstra kjøleskap. I tillegg har vi et skoskap her inne. Senere skal jeg vise dere flere bilder fra vaskerommet. Det er jo egentlig der det har manglet mest småplukk-arbeid. Du får for øvrig et glemt av litt av rommet i det gamle kjellerprosjektinnlegget (HER).

I love vinterferie og ordning & reda!

Glad

2012-02-17T11:03:00.002+01:00

Hei og hupp! Nå er jeg veldig glad, for idag skinner sola og det er deilig vintermildt ute. Jeg har fri og ikke bare det; jeg har faktisk vinterferie! Ju-huu! Mr Amelie skal avspasere, så vi får masse etterlengtet tid sammen. Noe tid skal vi bruke på hus- og mindre ryddeprosjekter. Utover det skal vi bare kose oss og gjøre hyggelige ting. Kjenner det blir godt etter en periode med en del slitenhet, stusselig vær og travelhet ift min kjæres jobb. Idag skal jeg på lunsj til en god venninne fra barselgruppa (mammaen til jenta på bildet under). Gleder meg, for det er fryktelig lenge siden.

Ha en super dag og god helg! Takk for alle koselige hilsener i det siste!

Av mangel på andre bilder, slenger jeg med dette sjarmerende bildet av Jesper og hans venninne fra barselgruppa. Fra tur en søndag i høst. Og ganske representativt - stadig på farten.

Ellers går jeg rundt og har denne sangen på hjernen:

Morsdag

2012-02-12T14:03:00.001+01:00

GRATULERER MED MORSDAGEN, kjære mamma, svigermor og alle fine mødre der ute! ♥ En på jord, en i himmelen og en i magen - hvilken gave det er å få være mamma!

Idag har jeg fått frokost og gave på senga av Jesper og Mr Amélie. Koselig start på dagen!

Mor – tre små bokstaver
men bak dette enkle ord
gjemmes en hel
liten verden av alt det
beste på jord.

Bildet er av meg og Jesper. Tatt høsten 2009.

Fin dag

2012-02-10T22:48:00.010+01:00

Idag har jeg hatt en fantastisk dag! Slike dager er verdt å samle på. Spesielt fordi jeg har hatt en periode med mer slitenhet nå, bekymringer og litt overraskende sorgdrønninger. Ikke slik å forstå at alt har vært mørke, selv om forrige blogginnlegg kanskje kunne tolkes dithen. Det aller meste går veldig bra, og jeg gleder meg over mangt og mye. Men - noen dager eller uker kan nok bli preget av "oppsamlingseffekten". Er man både sliten, trøtt, hormonell, bekymret, hanglete pga sykdom og kjenner savnet bølge i kroppen, ja, da kan det lett sette sitt preg.

Nettopp derfor er det så deilig når lette skyer svever over hodet og mange positive ting kommer på en gang. Oppsamlingseffekten (Eh... nytt Amelie78-ord) fungerer den veien også. Idag har vært en superfin dag fordi:

♥ Jespersen er så godt som frisk igjen etter noen dager med snørr, hoste og falsk krupp. Alltid godt når sykdomståka letter! Hurra!

Uke 14 + 6: Vokser for hver uke. Det er så spennende...

♥ Vi har vært på ny ultralyd idag og sett aktive Lille Frø turne rundt. Et herlig gjensyn! Den forrige ultralyden var en ekstra sjekk, fordi jeg hadde gått rundt i nesten en uke og vært urolig. (Jesper braste inn i meg med beina først en kveld han herja og hoppa i senga - som et brått spark med to bein. Heldigvis var det liv i leiren!) Jeg er 14 + 6 idag og runder fullførte 15 uker i morgen. Selv om man ikke kan se alt på ultralyd, spesielt ikke på dette tidspunkt, er det ingenting som tyder på at noe er galt i alle fall. Neste UL er den ordinære - da blir det lettere å si noe mer presist om alle kroppsdeler. Vi er utrolig spent på kjønn, men er ikke noe klokere etter dagens sjekk. Krysser fingene for en velvillig baby i superposisjon om tre uker! (C'mon!)

♥ I ettermiddag/ kveld har vi vært på veldig koselig besøk hos et vennepar fra Mister Amélie-gjengen. Vi har snakket om det lenge, det har vært utsatt en gang pga sykdom, men idag fikk vi det til. Ordentlig koselig. DEILIG pizza med marinert kylling og rødløk (med koriander, salat og rømmedressing som tilbehør) - jeg elsker god pizza - og godt selskap. Jesper var veldig husvarm og i farta (Oh la la!). Koselig å se gutta våre leke sammen. Holdt en liten jente på to måneder i armene i kveld, og det var fint og spesielt.

♥ Til slutt og med store bokstaver: En god venn, Anette, sang på The Voice ikveld. Jeg hadde gledet meg som en liten unge. Hun gikk videre, imponerte STORT, og jeg var så glad og stolt at jeg hadde hjertebank og var helt på gråten inni meg. Alle dommerne snudde seg, og komplimentene fløt. Ååh, Anette - dette fortjener du så sinnsykt! Jeg er stolt av å kjenne deg! (Såklart ikke bare pga dette, men det topper liksom kaka!) Trykk på linken for å se Anette Vedvik synge sin audition. HER!

♥ Min kjære og jeg rekker en episode av Prison Break ikveld. Det er andre gang vi ser serien nå (har alle sesongene på dvd), og det er vel bare søsteren min av de jeg kjenner som er større fan enn oss, hehe. All right avkobling for herr og fru på sofaen.

♥ Det er helg! Aldri dumt, det.

Til slutt: Tusen hjertelig takk for all respons på de siste innleggene mine, både her og på mail, fra kjente og ukjente. Takk for at dere nevner Amélie og for at dere skriver så mange gode, oppmuntrende ord. Saman er ein mindre aleine, holdt jeg på å si, og det er jammen meg sant.

GOD HELG!

Livet - akkurat nå

2012-02-07T22:57:00.004+01:00

Takk for alle koselige hilsener i forrige innlegg! Jeg lever på det lille tommel-signalet fra frøet om dagen. Er ganske sliten og kjenner jeg er tettere på følelsene enn vanlig. Det er mange tanker som romsterer på innsiden. Jeg var inne på noe av det i åttemåneders-innlegget om Amélie. Jeg synes det er vanskelig å merke at verden snurrer rundt som om ingenting har skjedd. For meg er livet endret for alltid. Jeg klarer ikke alltid å engasjere meg i diskusjoner rundt meg eller sakslister på langtekkelige møter på jobb. Jeg mestrer arbeidsoppgavene mine og det jeg har et eierforhold til, men kjenner at jeg enkelte ganger føler meg litt... "utenpå". Jeg skulle jo hatt permisjon i år. Kropp og sjel brukte ni måneder på å forberede seg det som handler om de nære ting, men så ble alt helt annerledes.

På en måte har jeg vært positivt overrasket over hvor greit omstillingen har gått. Jeg liker jobben min, og har opplevd både mestring og mening ved å gi jernet. Likevel har jeg noen stunder om dagen der tapet velter innover meg. Når jeg samtidig går og bærer på et nytt liv og en hel del engstelse, er det kanskje ikke så unaturlig at tankene romsterer de dagene jeg er sliten. Det som strengt tatt er viktig for meg, handler om å få bære fram et levende barn. Det er det jeg instinktivt er opptatt av. Ikke vedtak, ordlyden i nye regler eller skidager.

Livet kan ikke settes på vent, og jeg har tro på å leve et så normalt liv som mulig i etterkant av en krise. Samtidig kan ikke sorgen gjemmes bort eller hoppes bukk over. Gleden over håpet i magen skal eller kan heller ikke fortrenges. Den er viktig - ja, helt livsnødvendig - for å kunne holde enstelsen for et nytt tap i sjakk. Jeg skjønner jo, når jeg ser det sånn svart på hvitt, at det blir mange aspekter å forholde seg til. Det er vel denne manøvreringen jeg kjenner litt på dagen. Forventningene fra en selv og andre med hensyn til normalitet, jobb og hverdagsliv. Sorgen som kommer til å være der og dukke opp i nye former i lang tid. Gleden over det spirende livet i magen. Bevisstheten og arbeidet med å minske uroen og frykten så mye som mulig. Sårheten over at få snakker om Amélie lengre. På toppen av dette vanlige trivielle ting, gleder og skuffelser, sykdom, mennesker å forholde seg til, 2,5-åring i farta, hybelkaniner og gravidhormoner. Livet er livet - men jeg kjenner at livet mitt akkurat nå ikke er helt "ordinary".

Vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Har nok et behov for å ta bladet fra munnen. Det er ikke alltid så lett. Mulig jeg vil at andre skal vite det. Sånn tilfelle de har glemt det.

Bildet er tatt av faren min - som har veldig peil på både foto og fugler. Pappa - jeg husker ikke helt om dette er en stjertpipp eller bertsnipp, men fin er den! ;)

Dagens lettelse og en liten tommel opp

2012-02-03T21:38:00.001+01:00

UL idag {14 uker}: Babyfrø på hodet... og en liten tommel opp (- ja, den lille der). "Dette går bra, mamma!"

Jeg har vært på en ekstra ultralyd idag. Skriver mer senere. Ville bare dele dette herlige glimtet av hybelboeren vår.

Åtte måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

2012-02-02T16:14:00.006+01:00

Idag er det åtte måneder siden Amélie stille kom til verden. Jeg savner henne med hele meg. Det er ikke slik at morskjærligheten forsvinner fordi hun ikke er her. Den bor inni meg - og den vokser. På en annen måte enn med Jesper som vi har her hos oss, men like fullt så øker den. Kanskje det går an å si at den vokser innover? Det er en god ting, men samtidig er dette den vanskelige biten. Vi har ikke noe sted å ta ut foreldrekjærligheten annet enn ved graven og ved å tenne lys her hjemme.

Datteren vår er heller ikke synlig for folk rundt oss. Det er få som snakker om henne, som nevner navnet hennes, annet enn noen av våre nærmeste og dere her på bloggen. Kjenner jeg blir rørt når noen nevner henner og stiller spørsmål. Jeg snakker gladelig om Amélie. Jeg skjønner det naturlige i at det er forskjell på å ha et levende barn og et dødt barn, men den biten der er vanskelig for "engleforeldre". Livet går videre rundt oss, og ubevisst så merker vi at forventningene til hvem vi er og hvordan vi skal være er de samme gamle. På sett og vis er vi oss selv, men det er ikke lenge siden hun kom til verden - livløs, men fullbåren. Skapt, ferdiglagd og nydelig. Minnene er sterke, og vi tenker på henne hver dag. Det er så bakvendt at hun ikke er her med oss. Det er akkurat som om hun befinner seg under en usynlighetskappe, men vi bærer henne med oss hele tiden - hele livet. Den usynlighetskappen finnes ikke for oss.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg er jo aller mest takknemlig for all omsorg vi har fått merke i forbindelse med tapet. Vi har fantastiske venner og en god familie. Jeg har lesere her inne som jevnlig skriver gode ord til meg og til oss. Alt dette betyr enormt mye. Vet nesten ikke hva jeg skulle gjort uten. Blitt ko-ko kanskje? Vi har virkelig fått merke medmenneskelighet i praksis på alle måter, og jeg vet det har hjulpet oss i forhold til sorgarbeidet.

Samtidig kan vanskelige følelser dukke opp. Det handler litt om at tiden går og at sorgen føles mer ensom. Jeg savner Amélie. Jeg har et enormt behov for å ta ut morskjærligheten, men aner ikke hvordan. På merkedagene hennes, skriver jeg alltid en liten setning på facebook - jeg vil ikke at hun skal glemmes - men det siste har jeg begynt å bli redd for at folk skal tenke "driver hun med det der enda?". Jeg blir redd for å forstyrre folks hyggelige dagligliv med sorgen min, samtidig som jeg har en sterk trang til å nevne Amélie. Hun ble født. Jeg fikk en datter! Hun skulle vært her! Det går bra med oss, men sorgen er ikke over. Det er bare så feil at hun ikke er her. Jeg har akseptert at hun er død, men jeg klarer ikke godta at hun skal fordunste inn i noen glemmebok.

Litt følelser idag. Godt å få ut litt av det som romsterer på innsiden. Men det er ikke bare turbulens i tårnet, holdt jeg på å si. Jeg er så glad for at vi fikk Amélie Sofia. Jeg ser på bilder av henne, og tenker gode tanker om hvordan hun hadde sett ut idag, på åttemånedersdagen sin. En rund, liten grøtmoms med søte hårtuster og hvinende latter. Jeg kjenner på takknemlighet for alt som er godt i livet vårt. Det lille frøet i magen skaper håp og glede, og bare tanken på noen av Jespers påfunn, får meg til å humre høyt. Og så har jeg hatt ukas høydepunkt i dag - fri! Jeg er delvis sykemeldt pga graviditeten en periode nå, og jeg kjenner det er det eneste riktige. Idag har jeg gjort ingenting. Bare sovet, somlet, tatt et bad, spist god mat, lest og kjent på fullstendig hvile. Det var kanskje ikke så dumt at merkedagen til Amélie sammenfalt med fridagen min.

PS! Takk, Anne, for at du kommenterte merkedagen før jeg hadde skrevet noe om det. Det rørte meg.

Slik så Jesper ut da han var åtte måneder. Lille go'stumpan min!

Om svangerskap etter dødfødsel og oppfølging

2012-01-29T20:51:00.006+01:00

Det er sikkert ikke så vanskelig å forstå at forholdet til graviditet endrer seg etter å ha opplevd en dødfødsel. For meg er faktisk tapet av "graviditetsuskylden" en stor del av sorgprosessen. Selvsagt var jeg litt bekymret nå og da i de andre svangerskapene også, men nå kjennes det som om skrekken bor i kroppen. Jeg vet i tillegg mer om hvor mye som kan gå galt. Mange kommenterer at de håper jeg får god oppfølging, en del lurer mer konkret på hva slags oppfølging jeg får fra helsevesenet. Tenkte jeg kunne dele litt.

Jeg har skjønt at oppfølging etter dødfødsel kan være litt ymse ut fra hvor du bor i landet og hvilke leger du tilfeldigvis har med å gjøre. Alle skal vel i teorien bli fulgt opp, men kvaliteteten varierer tydeligvis i praksis. Noen kommer til forskjellige leger eller jordmødre hver gang. Andre møter helsepersonell som aldri burde jobbet med mennesker. Noen "englemammagravide" føler at de har for få kontroller til å klare å føle nok trygghet. Det sier seg selv at man ikke kan være lenket til et ultralydapparat i ni måneder - skjønt det hadde vært betryggende - men for mange er det helt nødvendig med jevnlige kontroller for å klare å gå den lange veien på nytt. Ikke minst er det avgjørende at man opplever at man blir tatt på alvor. Å skulle føle seg liten, dum og stemplet som hysterisk når angsten for å miste barnet tar tak, må jo bare være et mareritt. Man føler seg rimelig sårbar fra før.

Det er veldig synd at tilfeldigheter til dels avgjør hvor god oppfølging man får. Når det er sagt - jeg kan virkelig ikke få fullrost de jeg forholder meg til nok. (Her burde jeg kjørt på med CAPS LOCK og mange utropstegn.) Det er ikke få ganger jeg har sagt til min kjære: "Når jeg først skulle oppleve noe så grusomt, så er jeg glad for at jeg bor akkurat her jeg bor og forholder meg til akkurat de legene jeg gjør." Da tenker jeg på både fastlegen og de på sykehuset.

Vi har helt siden i sommer, følt oss veldig godt møtt og ivaretatt. Jeg tror jeg på et tidspunkt lovte å fortelle mer om sykehusets rutiner rundt det å miste et barn - kommer tilbake til det - men jeg kan i alle fall si at alle vi forholdt oss til var fantastiske; både leger, jordmødre og barnepleiere. Det var spesielt to av legene jeg følte meg ekstra trygg på. Begge kvinner, lette å kommunisere med og unge - hvis det er lov å kalle (ca) min alder for det. Det ble naturlig av den ene av disse ble min kontaktlege ved sykehuset. Hun hadde første ettersamtale med oss, og det var hun som stod for sluttsamtalen da obduksjonsrapporten var ferdig. Jeg var i kontakt med et par-tre andre leger i tiden mellom, men det var fordi det var ferieavvikling. Disse var for øvrig også hyggelige.

Jeg ble tidlig forsikret om at jeg skulle få god oppfølging i neste svangerskap og fikk skissert hva jeg kunne vente meg. Bare ring meg når du sitter med en positiv test i hånden, sa legen min. Som sagt, så gjort. Da jeg ble gravid i november og de to strekene lyste mot meg, slo jeg sporenstraks på tråden. Legen satte meg opp til time noen få dager etter, og da jeg kom ble jeg møtt med et varmt gratulerer. Vi snakket litt sammen og ble enig om en foreløpig plan for oppfølgingen:

* Måling av hCg-nivå (Jeg hadde hatt en del magesmerter i begynnelsen. Lav stigning ville kunne indikere en eventuell spontanabort. Høyt stigningstall = positivt.)
* Blodfortynnende medisin (Amélie døde av blodpropper i morkaka, derfor ble det tidlig bestemt jeg skulle bruke blodfortynnende. Mer om dødsårsaken HER.)
* Jevnlig testing av GBS (Det ble påvist vekst av Gruppe B-streptokokker rundt fødselen. Jeg er det man kaller bærer av GBS (les mer HER), og siden det også kan utgjøre en trussel, gir det trygghet å overvåke eventuell vekst. Rutiner vil også bli fulgt under fødsel.)
* Jevnlige ultralydkontroller. Først i uke 6. Hvis fosteranlegg - ultralyd i uke 9, 12 og 18 (den ordinære). Etter dette - ny plan.
* Første vanlige legekontroll skulle jeg ta hos fastlegen.
* Visshet om at fødselen blir satt i gang før tiden.

Nå har jeg kommet meg gjennom deler av "hinderløypa". HCg-stigningen var høy og fin (første lettelse). Ultralyden i uke 6 viste tydelig fosteranlegg og et hjerte som slo (hurra!). UL i uke 9 viste sprellende armer og bein, og kunne videre avkrefte blæremola og MA (missed abortion), noe jeg hadde kjent mye bekymring rundt (enda mer lettelse!). Neste ultralyd i uke 12 viste en fin og aktiv minibaby. Alt virket normal (nye bølger av lettelse). Jeg er også hoppende glad for at det ikke har vært en eneste positiv GBS-prøve.

Så lang har jeg altså kommet. Jeg spurte allerede i uke 9 om jeg kunne få en ekstra kontroll i uke 15. Det var ikke noe problem. Til forskjell fra tidligere, blir jeg veldig lett bekymret. Ultralydene gjør at jeg klarer å senke skuldrene noen hakk... - frem til neste kontroll. Denne gangen har jeg et stort behov for å vite at alt er bra der inne. Det er så mye jeg er redd for, og jeg må jobbe jevnlig med meg selv slik at ikke frykten tar overhånd. Tidvis synes jeg at jeg klarer å håndtere det rimelig bra. Før uke 9, hadde jeg noen voldsomme runder med "kromosomfeil- og sykdomsangst". Nå har jeg klart å legge det litt til side. Jeg klarer å tenke at sannsynligheten for at barnet er friskt er større enn at det er sykt. Tankene slipper ikke helt taket, men de har i alle fall ikke overtaket. Barnet som ligger i magen, er det barnet det er. Jeg håper og tror at frøet er frisk - det viktigste for meg er at det kommer levende til verden.

Jeg setter usigelig stor pris på måten jeg har blitt møtt på ved sykehuset. Jeg går rundt med en slags barnslig stolthet over sykehuset jeg hører til - det beste i verden liksom - for jeg føler at de jeg forholder meg til bærer meg gjennom de verste rundene. Når kontaktlegen min en sjelden gang har fravær, forstår jeg at hun har passet på. Jeg får nemlig da komme til den andre legen som kjenner historien vår best. Ryddig og trygt for oss. Fastlegen min er også helt fantastisk. Hun tar meg på alvor og hjelper meg til å se hva jeg kan klare og ikke klare når kroppen sier i fra. Siden hun ikke jobber fullt, hender det jeg får time hos en annen lege på senteret. Hun hadde noen av svangerskapskontrollene mine med Amélie og kjenner til meg fra i fjor. Alle disse fire legene er en perfekt miks av profesjonelle, hjertevarme, imøtekommende og dyktige. De snakker rolig og forståelig, det er rom for å stille spørsmål og jeg føler meg aldri dum. Jeg synes heller ikke de gir meg falsk trygghet. Nei, de er bare helt fantastiske! Fire kvinnelige, dyktige leger, og alle et positivt tilskudd inn i mitt nervepirrende svangerskap. Jordmor som jeg skal gå til - ei jeg har gått til samtale med siden i høst - har også sagt ja til å foreta jordmorkontrollene som kommer etterhvert. Hun kjenner meg og tankene mine ganske godt nå, derfor føles det ekstra trygt at hun kan følge meg i dette svangerskapet.

Jeg føler meg faktisk heldig, omstendighetene til tross. Svaret i forhold til oppfølging, er altså at ja - jeg får en meget god oppfølging. Det er dessverre ingen garanti for meg, men det hjelper meg på veien og gir meg større tro på å nå målet.

Milepæl

2012-01-25T23:55:00.001+01:00

Det blir visst noen gravid-innlegg om dagen. Kanskje ikke så rart. Det er i seg selv ganske altoppslukende å ha et frø i magen - for meg er det ekstra spesielt. Men - jeg skal nok ikke bare skrive om svangerskap. Innvendig skriver jeg på innlegg knyttet til både sorg og glede, hverdag, fest og interiør. Det var dette med tiden... Og formen. Jeg får prøve snike inn litt skriblerier innimellom.

Vel, har bare lyst til å fortelle at vi var på ny ultralyd på mandag. Jeg er til UL hver tredje uke, og denne gangen var det uke 12-kontrollen. Var som vanlig spent nervøs dagen før. Alltid like spennende å titte inn til frøet, men kjenner på redselen for at lynet skal slå ned. Det var så deilig - så utrolig godt og herlig - og se en liten hurrameghopp der inne! Armer og bein, turning rundt og aktivitet uten like. Jeg måtte til og med spørre om det var normalt med et så aktivt foster. Det var det visst. Lite aktivtet hadde vært mer bekymringsverdig. Så langt ser alt fint og normalt ut - noe som gjør godt å høre. Det betrygger meg selvsagt ikke helt, men det gjør at jeg kan klare å glede meg her og nå. Ikke minst speeder det opp håpet noen hakk, og det trenger jeg.

Fikk også greie på at morkaka ligger på bakre vegg, og da stemmer det nok, det jeg har lurt litt på de siste dagene. Jeg tror nemlig jeg har begynt å kjenne de første spede tegnene til liv. Med Jesper merket jeg ikke liv før i uke 17 eller noe, men med Amélie kjente jeg det såvidt i uke 11-12. Nå tror jeg sannelig min hatt jeg kjenner den lille blafringen. Tør nesten ikke tro det og prøver å bortforklare med at det er tarmer, luft, you name it, men egentlig er jeg ganske sikker på at det er babyen. Det er veeeldig svakt, men det kjennes, og det er... MAGISK! Liv, liksom!

Denne uken har vi altså vært i feirings-modus. Levende baby, liv og røre i magen, og så har jeg passert 12-ukers-milepælen for litt siden! Hurra! Jeg fullfører faktisk 13 uker på fredag - termin ble justert med et par dager - og det vil si at jeg går inn i 14.uke på lørdag. Det er faktisk ikke aller verst.

En dag om gangen, en dag om gangen...

Hvordan er formen?

2012-01-19T16:26:00.008+01:00

Tenkte jeg skulle få svart på noen spørsmål som går igjen i kommentarer. Veldig koselig med alt engasjement forresten! Bloggen blir liksom et av de stedene der jeg tar ut tanker og refleksjoner rundt svangerskapet. På jobb er det fokus på andre ting, og dessuten er jeg litt redd for å prakke "gravidstoff" på kollegaer og folk rundt meg. Jeg vet ikke en gang hvem som vet det. Hm. Kjenner jeg er veldig glad for å ha et fristed der jeg kan lufte gleder og sorger. Takk igjen for all rørende omtanke og for at dere bryr dere om vårt ve og vel. Gratulerer til dere andre som venter barn i 2012!

Hvordan er formen, er det mange som lurer på. En del som har fulgt meg noen år, husker at jeg har slitt med ekstrem svangerskapskvalme kombinert med utmattelse i to svangerskap. Kvalmen har kommet rundt uke 7, vært intens og grusom frem til ca uke 13, deretter moderert seg noe og først gitt seg i uke 19-21. To veldig like svangerskap altså. Første gang var jeg sikker på at jeg ventet ei jente siden jeg var så ufattelig kvalm - da kom Jesper - og neste gang mistenkte jeg enda en gutt siden graviditeten artet seg så likt - det var Amélie. Tror i grunnen slike teorier bare er myter. Spiser du pølsa fra høyre til venstre... sover du på halebeinet... Kaster du opp 3,2 ganger i døgnet... Herlighet! Vent å se, sier nå jeg.

Dette svangerskap har fra første stund vært ganske annerledes. Det har gitt meg ekstra bekymringer. Selv om jeg hører at andre har ulike svangerskap, ligger det liksom innebygd i meg at jeg blir superkvalm i uke 7. Denne gangen hadde jeg en del magesmerter helt i begynnelsen. Hva skjer? Mister jeg? Så ble jeg fryktelig kvalm et par-tre dager i begynnelsen av uke 5. Så tidlig? Er det tvillinger? Etter dette har jeg vært trøtt og ganske kvalm, men ikke på langt nær så uutholdelig kvalm som med de to andre. Hvorfor er jeg ikke mer kvalm? Er det en feil med barnet? Jeg ER kvalm, men jeg klarer å holde ting forholdsvis greit i sjakk ved å spise annenhver time. Denne gangen har jeg jobbet fullt ved siden av kvalmen og mattheten. Det skal sies at jeg ikke hadde klart det uten at juleferien kom. Og - jeg har vært totalslakt på kvelden hjemme noen uker nå. Stakkars Mr Amélie!

Men - jeg har nok ikke helt lyttet til kroppen. I helgen falt jeg litt sammen. Kjente jeg var helt utslitt, og måtte kontakte lege på mandag. Nå er jeg gradert sykemeldt en periode. På tirsdag denne uken slo i tillegg en halsinfeksjon fullt ut, så nå er jeg hjemme fra jobb; syk og slapp. Det var vel kanskje kroppens måte å si fra på.

Dermed er vel svaret at jeg ikke er i så veldig god form for øyeblikket, men at jeg satser på å komme meg i løpet av helga. Jeg håper og tror jeg er tilbake på jobb igjen på mandag. Det kjennes veldig godt og riktig at jeg en periode kan ha litt kortere dager, for jammen tar det på å være så sliten over lang tid. Mitt viktigste behov nå er nok søvn. Siden jeg fra før av sliter litt med nattesøvnen (etter at vi mistet Amélie), er det utfordrende å være i denne kvalme- og trøtthetsfasen. Manglende søvn, gir mer slitenhet, som igjen gjør meg mer bekymret. Mer uro, gir igjen dårligere søvn og verre forhold for babyen. Er glad jeg har en lege som gir gode råd, for jammen slår ikke flink-pike-syndromet til, igjen og igjen. Man skal liksom klare det!

Nå ser jeg frem til den gode mellomfasen. For min del kommer den litt ut i andre trimester. En dag om gangen...

God helg - litt på forskudd! (Og nei, det blir ikke bare gravidinnlegg her fremover...)

Dere som har vært gravide to eller flere ganger - har svangerskapene vært veldig ulike?

Årets mest inspirerende mammablogg? Jeg?

2012-01-15T23:24:00.008+01:00

Jeg fikk akkurat nyss om at jeg er nominert til Årets mest inspirerende mammablogg inne hos Foreldremanualen. (Takk, May Helen fra Kronprinsessene for info!) Oj, liksom! Jeg blir litt glad, rørt, stolt og redd på en gang. Jeg vet ikke akkurat om jeg har det - jeg som har skrevet så mye om sorg og savn det siste halvåret - men det er fryktelig hyggelig dersom noen oppfatter bloggen min slik. Vi liker vel alle å få litt anerkjennelse iblant; derav glad, rørt og stolt.

Når jeg skriver redd, er det fordi jeg har et tosidig forhold til blogging. Jeg elsker å skrive, og bloggen er blitt mitt fristed og min måte å formidle tanker om både de store og de små tingene her i livet. Jeg lever ut en side ved meg som jeg på et vis ikke får levd ut på noen annen måte. Etter at vi mistet jenta vår i sommer, har bloggen også blitt et sted der jeg har kunnet bearbeide deler av sorgprosessen.

Jeg er klar over at skriblingen min ligger ute på nett og slik sett er åpen for den som måtte være interessert. Men - jeg er livredd for å bli altfor eksponert. Både fordi jeg synes det er ubehagelig med mye oppmerksomhet, men også fordi jeg er redd for å miste min "halvanonymitet". Jeg måtte for eksempel gå noen runder med meg selv i sommer da jeg ikke hadde tatt høyde for at lesertallet sjudoblet seg midt i bearbeidelsen av sorgen. (Ja, så er jeg litt naiv...) Jeg vil ikke at bloggen min skal bli altfor synlig, jeg vil ikke at den skal ha noe kommersielt preg, og jeg har ikke noe mål om komme på noen toppliste. Samtidig setter jeg pris at mange finner veien inn hit og finner mening i å lese noe av det jeg deler. Jeg er åpen, inntil en viss grense, og jeg liker å skrive for et publikum. Jeg er også på et vis - tja - stolt av bloggen min, så i noen utvalgte situasjoner linker jeg gladelig til tekstene mine selv. Tipper jeg er litt vanskelig å forstå seg på.

Og så er det dette med påvirkningens kraft. Langt der inne et sted ligger et oppriktig ønske om å ha "impact" på verden rundt meg. Jeg vil ikke at livet mitt skal være ubetydelig! Jeg vil bidra med noe. Jeg vil få mennesker til å tenke. Jeg vil hjelpe andre til å håndtere kriser og utfordrende situasjoner. Jeg vil dele ut tips og slik sett være til inspirasjon.

Derfor, når jeg blir nominert innenfor denne kategorien, vinner gleden over frykten. For første gang legger jeg derfor ut link til avstemming. Trykk HER for å stemme. Dersom noen mener jeg fortjener Årets mest inspirerende mammablogg - stem gjerne på meg! Om du opplever at merkelappen passer bedre til en av de andre fantastiske bloggene innenfor kategorien - stem på den! Jeg gidder ikke sanke stemmer bare for å gjøre det. Da er jo ikke prisen noe verdt.

PS! Stem gjerne på de andre bloggene i andre kategorier også! Det er så mange flotte mammaer der ute!

Ha en finfin søndagskveld! Takk for alle gode ord de siste dagene!

Takkehilsen og noen tanker

2012-01-13T21:17:00.005+01:00

Tuuusen, tusen takk for alle nydelige, fine, oppmuntrende, engasjerte og rørende hilsener i forbindelse med graviditeten, både her og via mail. Det varmer langt inn i hjerterota. Da vi først hadde bestemt oss for å slippe bomben, kjente jeg en ENORM lettelse på innsiden. Det var så godt å slippe ruge på denne spenningen, men heller få lov til å slippe løs gleden litt. Jeg følte jeg tok et skritt i retning av et valg om å tro det beste. Nei, vi har ingen garantier, men jeg vil ikke gå rundt å forvente en spontanabort bare fordi vi ikke helt har passert uke 12. Nå er vi snart der, og da hadde vi sagt det uansett. For den som lurer: Jeg fullfører 11 uker i morgen, og termin er ca 5.august. Jeg blir imidlertid satt i gang 2-3 uker før tida, derfor blir det julibaby. En liten midtsommernatts drøm!

Vi vet ikke så mye om hvordan dette svangerskapet vil skride frem, men vi vil håpe og tro at det her skal gå bra. Måtte den bare vare, denne positive "steamen" jeg er inne i nå...! Skrekken er nemlig ikke langt unna. Frykten for å miste enda et barn ligger i kroppen, og det er mildt sagt utfordrende å forholde seg til alle bekymringene som kommer i etterkant av en dødfødsel. Skrekken går i bølger, og det er ganske utmattende når alle de vanskelige tankene og følelsene kverner rundt. Det er heller ikke så lett å våkne opp på morgenen med mareritt om både det ene og det andre, for så å skulle gjøre seg klar til jobb. Før ultralyden i uke 6, var jeg redd for svangerskap utenfor livmoren. Jeg hadde i tillegg lest om blæremola. Selv om sistnevnte er sjeldent, har jeg ikke akkurat et nøytralt forhold til statstikk. Jeg har jo vært på feil side av den. Det var stor lykke da vi så et tydelig fosteranlegg med et hjerte som slo.

I slutten av juleferien, før ultralyden ved fullførte 9 uker, kom noen nye tøffe dager. Jeg var livredd for MA (Missed Abortion), det vil si at fosteret dør i magen uten at kroppen reagerer, og trodde nærmest at dette var tilfellet. Blæremola-angsten kom opp igjen - den første ultralyden kunne nemlig ikke utelukke dette - og jeg så for meg et år uten å kunne gå gravid. Da vi på skjermen fikk se et lite, levende foster, var jeg så lettet at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Sprellende armer! Små bein! Ingen blæremola eller Missed Abortion! Jeg tror jeg kunne lettet fra benken om det hadde vært fysisk mulig. Sånn sett ble jeg en erfaring rikere: Man kan føle det ene og det andre, uten at det stemmer i det hele tatt. Lytt ikke alltid til følelser! NIX!

Det finnes mye å være redd for. Spontanabort og MA. Misdannelser og kromosomfeil. Hjertefeil og mystiske brokk. Blodpropper og GBS-infeksjon. Morkakesvikt og navlestreng rundt halsen. Jeg vet dessverre litt for mye om alt som kan gå galt. Samtidig prøver jeg å si til meg selv at det i de aller fleste tilfeller går bra. Jeg har så klart et vanskelig forhold til statistiske beregninger, men jeg kjenner også det er viktig at jeg ikke gjør meg til altfor god venn med "på-feil-side-av-statistikken"-tankegangen. Jeg må prøve å bruke tankene mine til å styre unna noen av de verste bekymringene. Hjelper det å bekymre seg? Blir svangerskapet lettere? Får jeg eller babyen det bedre? Alle skjønner vel hva svaret er.

Til en viss grad klarer jeg å styre tankene, i hvertfall i perioder, men ikke helt. Sjokket sitter i kroppen. Jeg er fortsatt i beredskap. Nervecellene venter det verste. Men - hjertet mitt ønsker det beste! Jeg vil tro at dette skal gå bra! Jeg vil ikke gå rundt å tenke på grusomme diagnoser og tragiske utfall. Jeg ønsker av hele meg å kunne nyte tanken på at jeg bærer enda et barn i magen min. Og - det gjør jeg faktisk. Jeg gleder meg stort! Jeg lurer fælt på hvem huleboeren er denne gangen. Er det en jente eller er det en gutt? Vil barnet ligne på Jesper eller Amélie? På begge? Vil han/ hun være lys eller mørk? Jeg undrer meg fascinert og kjenner forventningene prikke på innsiden.

Til slutt vil jeg dele noen linjer fra svangerskapstråden min inne på Englesiden (lukket forum for foreldre som har mistet et barn). Skrev dette den dagen jeg gjorde det offentlig:

Nå går jeg rundt og føler lettelse og glede. Jeg holder ikke inn magen en gang - nå kan jeg se så "tjukk" ut jeg bare vil! (You know, den grusomme mellomperioden hvor du bare har en kjip pølsefeeling...) Går rundt om dagen og "har trua" - det her MÅ bare gå bra. Jeg har ikke lyst til å distansere meg fra hverken babyen eller graviditeten, enn hvor skummelt det er å knytte seg til den lille. Når jeg tenker på Amélie, så vet jeg med meg selv at jeg nå i ettertid er inderlig glad jeg knyttet meg så sterkt til jenta mi. Kjærligheten vokste, noe som gjorde sorgen mer intens... men også lettere å forholde seg til. Jeg ELSKET henne! Hun var alltid et lite menneske for meg! Det er også dette nye lille frøet....

Det lar jeg være siste ord idag. Takk igjen for all overveldende respons! Det er jo bare til å grine av!

Klem fra emosjonelle

Bilder av fantastiske Lennart Nilsson.

Savn i hjertet og håp i magen

2012-01-10T20:33:00.005+01:00

En vanlig lørdag. Vi satt ved spisestuebordet, Mr Amélie, gutten vår og jeg. Jesper fortærte enda en bit av brødskiva si, og vi snakket om smått og stort.

Noen ganger når jeg ser han sitte der og smile og le, tenker jeg på Jesper som storebror. I barnehagen forteller de at han er ekstra oppmerksom og snill mot ei lita jente på et år. Han låner bort leker og gir henne kos mens han sier mmmmm! Der han ellers herjer og skumper inn i de andre barna, går han i varsom halvsirkel rundt henne. Mammahjertet mitt blir rørt når jeg hører slike ting.

Jeg tittet på gutten min og måtte bare spørre han:
- Jesper? Har du lyst på en lillesøster eller lillebror?
- Ja, kom det kontant.
- Hva vil du ha, da? Et dumt og banalt spørsmål. Noen ganger detter det bare ut.
- Bjoooj, sa Jesper. Så var det stille noen sekunder, før han sa: - Jeg haaj lillesøstej.

Mr Amélie og jeg så på hverandre, mer eller mindre paff. Den så vi ikke komme. Svaret hadde kanskje ikke vært så rart om det kom fra en treåring, men Jesper er to og et halvt år og han mistet søsteren sin da han var to. For tiden snakker han som en oj-oj, men han er typisk gutt i forhold til språkutviklingen. Det har tatt sin tid før det har løsnet skikkelig. Vi har ikke hørt så mange intrikate, logiske resonnementer, mest konstateringer a la den er blå, jeg liker ikke Sabeltann, mamma er glad og mer godteri.

Her satt fjasefanten vår og hadde meninger om det å få et mindre søsken. Ikke minst – han regnet med Amélie. Tårene presset på, og jeg ble så gladtrist inni meg. Da har vi i hvert fall gjort noe riktig i forhold til Jesper og sorgprosessen. Tenk, han regner med søsteren sin! Han vet at hun er død. Ajiii døde ’ magen, sier han med trist stemme innimellom. Mamma gjåte, hadde han sagt barnehagen en dag. Og så hender det han tar med at hun er i himmelen.

Disse samtalene med Jespersen vår er verdifulle øyeblikk å ta med inn fremtiden. Og fremtiden – den er sammensatt. Det vi fikk vi kjenne på i jula. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle få noen særskilte reaksjoner. Julehøytid – nå skulle vi slappe av og være sammen med familie. Under julemiddagen ble jeg sittende og se på lyset jeg hadde tent for jenta vår. En liten krone på bordet. Jeg kikket på bordenden der Jesper satt. Ved siden av han skulle jo Amélie ha sittet! Jeg tittet på lyset igjen, og kjente knivstikket på innsiden. Et lys på bordet! Jeg gikk gjennom et langt og krevende svangerskap og lot hjertet favne alle forventninger! Det skulle sitte et barn her! Amélie skulle ikke vært redusert til et lys på bordet!

Det ble med ett så fysisk tydelig. Jeg tittet på Jespersen igjen som pratet i vei, knasket brokkoli og lo høyt. Mamma til to. Til en livsglad sprudlegutt med rødt juleslips og ullvest. Til ei lita jente som mistet livet og ikke fikk bli kjent med storebroren sin.

Men – jula var mer rar enn som så. Som om ikke dette innlegget er fullt av kontraster fra før: I magen min fantes nemlig håpet. Håpet om et nytt liv.

Jeg skriver fantes, for jeg sitter jo her og forteller om julaften som akkurat har passert. Men håpet er der enda. Det er mer enn et håp. Det er et faktisk en realitet at jeg bærer på et nytt frø i magen min - et søsken til Jesper og Amélie. Jeg er gravid igjen, og vi venter en midtsommerbaby! Det er rart og fint og gledelig. Skummelt, nervepirrende og fantastisk. Det oppleves risikofylt og utfordrende. Jeg burde kanskje drøye enda lenger med å fortelle det, jeg er snart midtveis i uke 11, men – jeg har ikke lyst til å ta så fryktelig mye mer høyde for at det skal skje noe galt. Det må gå bra! Og jeg klarer ikke vente lengre med å si det. Hva betyr vel uke 12 for meg? Jeg mistet i uke 40. Vi vil glede oss over livet i magen - over håpet som spirer og gror.

Det hele er rart og tosidig. Ikke gleden, men tanken på akkurat dette svangerskapet. Hadde ikke Amélie dødd, hadde nemlig ikke dette frøet vært i magen min nå. Jeg blir svimmel av tanken! Det er et regnestykke som ikke går opp – som så mye annet i livet mitt siden mai 2011.

Sorgen og gleden. Savnet og håpet. Mer enn noen gang er det en realitet.

Kongens tale

2012-01-10T00:51:00.001+01:00

"Så godt at vi ikke vet på forhånd hva som skal skje oss. Da spørs det om vi hadde greid å finne den kraften som plutselig er der når noe vondt rammer - og vi på et eller annet vis langsomt må forsøke å reise oss igjen."

(Kong Harald i sin nyttårstale 2011)

Bildet er en gave til Amélies Bildebank fra Pia med bloggen Pias Verden.

Tanker

2012-01-05T15:10:00.006+01:00

Sitter her i stua og har akkurat gått gjennom dagens post. Svinser innom de faste nettsidene og tar en ny slurk av den kalde juicen ved siden av meg. Merker jeg har lyst til å skrive - til å få ut noen av tankene som romsterer på innsiden - men det er liksom så vanskelig å samle dem for tiden.

Det er mange baller i lufta. Kjenner på indre krav og eviglange to-do-lister. Tenker mye på hvor urettferdig verden kan oppleves mange ganger. Inne på Englesiden er det en jevn strøm av nye medlemmer. Det er ikke bare vi som har mistet vår mest dyrebare. En person jeg kjenner har akkurat fått vite at han har måneder igjen å leve. Et ressursmenneske uten like - en mann som virkelig utgjør en forskjell. Det er så... feil! Så urettferdig! Man vet det jo, at livet ikke på noen måte er rettferdig, men det blir så virkelig når slike ting skjer.

Dette året har vi fått smake på livets sårbarhet, og smaken henger igjen. Den er ikke noe man blir kvitt sånn uten videre. Kanskje aldri. Livsperspektivet endres - både på godt og vondt. Hva er viktig? Hva er det egentlig som betyr noe? Prioriteringene havner under lupen. Takknemligheten for det man har bygges opp: Ingenting blir lengre tatt for gitt. Men parallelt øker også engstelsen. Den skjulte uroen. Beredskapen som sier at alt kan skje. Den blir et dyr som må holdes i temme.

Og rundt en seiler verden videre - også på godt og vondt. Utseendefiksering. Baksnakking på bussen. Overfladisk, banal og personkrenkende humor på tv. Men også smil og latter. Samhold mellom mennesker. Uforbeholden og risikofylt livsstil - den som gjør livet til en lek.

Livet er nok ikke alltid en lek. Ikke for noen. For den som akkurat har opplevd å bli overrumplet av alvoret, tar det tid å finne igjen den vågale, fartsfylte tilnærmingen til livet. Kanskje mange år. Noen finner den aldri igjen.

For oss har livet blitt en veldig todelt ting. Det er ikke bare dystert og alvorlig, men - det er heller ikke bare en lek. Sorgen og gleden vandrer stadig til hope. Det gjør også takknemligheten og engstelsen. Det lettsindige og det dype som samtidig alltid kommer til å være der. Kanskje blir vi bedre mennesker? Kanskje vi tilegner oss ny kunnskap som kan komme godt med i nye situasjoner? Jeg mener - jeg skjønner jo at vi får en slags "krisebonus". Men prisen er høy. Og tankene svever. Noen får vi kanskje aldri helt fatt på.

Livet er virkelig... - livet.

7 måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

2012-01-02T22:10:00.008+01:00

Det blir nesten litt rart å begynne dette innlegget - som egentlig er viet Amélies merkedag - med en nyttårshilsen. Samtidig vil jeg jo det; ønske dere et godt nytt år! Kjenner jeg legger litt ekstra tyngde i det denne gangen. 2011 ble et år preget av sjokk, sorg og savn for oss. 2012 må jo bare bli bedre! Det må jo det! Derfor legger jeg hele sjelen min i denne lykkeønskningen: Godt nyttår! Måtte det bli et år fylt av glede, håp og gode opplevelser - for både dere og oss.

Idag er det syv måneder siden fineste, lille Amélie Sofia ble født. Jeg skjønner det nesten ikke. Syv måneder! Hun skulle vært ei stor jente nå; sittet oppreist i stolen sin og kommet med finurlige lyder og utrop. Det er rart, sårt og svimlende at hun ikke er blant oss, og savnet er stort. Jeg kjenner det rykke litt ekstra på innsiden den 2. hver måned.

Vanligvis skriver jeg noen tanker til jenta mi på disse dagene. Det har vært naturlig for meg å bearbeide sorgen ved å dele disse små hilsenene til nå, men idag kjenner jeg at det sier stopp. Kanskje det er et tegn på at jeg har kommet noen steg videre i prosessen? Eller kanskje det bare er slik jeg føler det akkurat idag? Uansett liker jeg å følge hjertet mitt i disse tingene. Idag har jeg ikke hatt mulighet til å tenne lys på graven hennes, men jeg vet det er pent der, og på et eller annet vis så føler jeg meg nesten tilfreds med det. Ville jo egentlig hatt et lys der, men det kjennes samtidig godt å ikke være drevet av tvangstanker. Som en slags... frihet? Når jeg trenger å kjenne nærhet til jenta mi, oppsøker jeg like gjerne minnene på innsidene. Bildene jeg har lagret. Flyktige tanker inni meg. Og jeg tenner lys her hjemme.

Idag kjenner jeg både på sorg og takknemlighet. Jeg ville jo egentlig aldri, for alt i verden, ha opplevd dette her! Men - når det først har skjedd, så kjenner jeg på en takknemlighet for at jeg fikk bli mamma til lille, fine Amélie. Det står sterkere og sterkere for meg at hun ikke ble født forgjeves. Hun var ikke bare et svangerskap uten gevinst. Hun var en gevinst - bare en veldig annen enn den jeg hadde tenkt. Amélie - jeg ville ikke vært deg foruten.

På mail idag fikk jeg en veldig koselig hilsen fra ei venninne av lillesøsteren min. Hun sendte meg teksten på en sang som grep meg sterkt. Den er tilegnet ei lita jente ved navn Olivianna, men jeg kjenner meg så... hjemme i ordene. Jeg lar denne sangen avslutte innlegget viet datteren min, og leser hvert ord som om de skulle vært mine. Takk R, for at du sendte denne!

***

Olivianna (av JJ Heller)

Hearts broke
When your heart stopped beating
I don't
Know if mine will ever stop bleeding

Eleven minutes...
To breathe you in
I felt the darkness
When I knew I couldn't hold you again
When I knew I couldn't hold you again

Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here

Life is short but it is wide
I know it's true
You touched more souls
Than most people ever do

Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here

You could not stay with us
We will come to you
You could not stay with us
Oh oh oh oh
You're going home love
Where you belong
Oh my baby, girl
I'll see you soon

Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here
Olivianna, you're in the arms of God
Just a moment there is better than here

Bildet viser Amélie som holder bestefar sin hånd.

Julehilsen

2011-12-30T14:53:00.007+01:00

Gledelig jul der ute! Håper alle har kost seg (og fortsatt gjør det) med god mat, selskaper og beina høyt. Jeg har ikke gått under jorden - bloggen har bare ikke vært første prioritert i denne juleferien. Her har vi hatt huset fullt en del dager, i tillegg har vi vært på diverse julevisitter og brukt tid sammen som familie. Verdifullt! Soverytmen til lillemann er helt på tur, så når han endelig har sovnet på kvelden, har mor og far deiset ned i sofaen. De siste dagene har vi nytt estetikken i 30-tallsserien Mildred Pierce på Nrk og litt andre filmer vi har i hylla.

Det er mange som har vist frem fine julekort i år. Jeg elsker jo julekort, men i år ble alt litt annerledes. Tiden strakk ikke til midt i den hektiske jobbingen, og for øvrig var jeg litt i tvil om hvordan vi skulle gjøre det Jeg har jo to barn - men bare et på jord. Året har vært preget av glede og sorg, og det ble unaturlig for meg å gjemme vekk alt som har skjedd i et superidyllisk hurramegrundt-kort med bilder av bare Jesper. Løsningen ble et julebrev via e-mail. Jeg deler her store deler av julebrevet. Det oppsummerer året vårt, samtidig som jeg får gitt dere lesere en liten julehilsen på etterskudd.

***
I år blir det et elektronisk julebrev fra familien Amelie. I år er egentlig alt litt annerledes.

På disse tider i fjor var gleden stor over voksende mage og alt som ventet. Enda en sommerbaby! På nyåret fikk vi vite at Jesper skulle bli storebror til ei lita jente, og vi var fra oss av glede. Det skjer mye inni to forventningsfulle foreldre i løpet av ni måneder. Så slo lynet ned fire dager over termin. Hjertet til den lille jenta vår hadde brått sluttet å slå. 2.juni – to dager før Jespers 2-årsdag – kom nydelige, lille Amélie Sofia stille til verden.

Året ble veldig annerledes enn vi hadde tenkt. Fra grenseløs lykke til bunnløs sorg i løpet av et minutt. Hvordan takler man egentlig noe sånt? Å miste barnet sitt – å få døden tett innpå livet sitt på den måten – er en så gjennomgripende opplevelse at man for alltid blir merket. De første dagene og ukene var preget av sjokk. Av uvirkelighet. Av følelsen av å falle ned i en avgrunn.

Sakte, men sikkert har vi arbeidet oss gjennom noen av sorgens faser. Kanskje det heller er riktigere å si fasetter. Sorg er ikke strømlinjeformet. Prosessen går i rykk og napp, og mye foregår på innsiden. Vi har gjort oss nye erfaringer. Ting vi trodde skulle bli tøft, har gått bra. Andre ting har overrasket motsatt. Det er fysisk slitsomt å sørge, og sjokket blir sittende lenge i kroppen. Det har ikke vært så enkelt å forholde seg til livets plutselige sårbarhet.

En av våre sterkeste opplevelser dette året, har vært den massive omsorgen fra venner, familie, kjente og ukjente. Vi har fått merke hvor mye kraft det er i gode ord, konkrete handlinger og praktisk støtte. Vi vil igjen takke alle anonyme som gav oss Italiatur i gave i høst. Hundrevis av mennesker har også skrevet til oss via bloggen der jeg har valgt å dele noe av sorgprosessen. Akkurat dette har betydd mer enn vi hadde kunnet forutse på forhånd. Ikke minst har vi kommet i kontakt med andre ”engleforeldre".

Mange som opplever å få sorg og krise kastet inn i livet, blir sint på Gud – om de i det hele tatt tror. På et eller annet vis, og til tross for følelsen av urettferdighet, har vi mest av alt opplevd å føle oss båret. Prosessen har vært komplisert, men har over tid har vi kommet til en slags fred. Vi tror ikke vi er glemt. Vi vet ikke alt om alt. Og vi tror på himmelen

Mange lurer på åssen vi har det, og på hvordan denne jula blir. Høytider kan ofte være vanskelig når en i familien mangler. Kanskje er det på grunn av denne følelsen av å ikke være alene. Kanskje er det fordi vi generelt er veldig glad i jul. Vet ikke. Vi ser i alle fall frem til å feire jul. Det blir noe godt og koselig midt i alt som har vært vondt og vanskelig dette året. Kanskje vi har blitt enda flinkere til å glede oss over de små ting? Jeg tror nesten det. Det er koselig å være sammen med familien, og det er en opplevelse av dimensjoner å feire jul med en 2,5-åring i farta. For hva skulle vi gjort uten Jesper? Han har hjulpet oss mer enn han aner, bare ved å være seg.

Og så skrev vi litt om Jespersen vår. Og litt om jobb. Og så ønsket vi alle en god jul og et godt nyttår! Det ønsker jeg dere også!

Kommer sterkere tilbake med både skriblerier og bilder. Motivasjonen og inspirasjonen svinger litt, merker jeg, men jeg har i grunnen noen refleksjoner jeg håper å få skriblet ned en av dagene. Koser meg ellers med litt svinsing innom mange av deres blogger om dagen. Er så mange koselige julehjem!

Soveromsglimt og julesnakk

2011-12-22T22:49:00.001+01:00

I går ryddet vi huset til den store gullmedaljen. Vi skulle nemlig ta en ny takst på huset - da var det ekstra hyggelig at det så litt strøkent ut. Ikke så dumt rett før jul heller, om jeg så skal si det. Det må visst en takstering til for å kunne knipse nye interiørbilder (hehe), og selv da, er det alltid noe som mangler. De muldvarpfargede linputene som skal stå bak de på bildet, var visst sporløst forsvunnet. (Mr Amelie - hvor har du gjemt dem denne gangen?) Men, men. Her er likevel et lite glimt fra foreldresoverommet. Synes det var så nydelig med sollyset som avspeilet seg i veggen.

Har aldri fått meg til å henge opp noe på veggen over senga, men vurderer det til stadighet. Hva synes dere? Det er veldig rolig og behagelig uten så mye greier på veggene der inne, men har litt lyst til et lite brudebilde, et babybilde av Jesper, et lite minne om Amelie, et eller annet. Hva med en bildelist? Er også i tenkeboksen i forhold til en drivvedfarged, hjemmesnekret hylle på veggen til venstre (ved siden av vinduet). Har ideen til hvordan den skal se ut i hodet allerede. Vi får se, vi får se...

Nå er juletreet pyntet, tv'en suser i bakgrunnen, min kjære har vært på julemathandletur nr.2 (nr.1 tok vi sammen igår), og freden har senket seg for kvelden. I morgen skal jeg handle de siste julegavene, ta noen klesvasker, stryke duk og forberede til storinnrykk i huset. Ha en fin bittelille julaften!

Første feriedag før jul

2011-12-21T09:18:00.004+01:00

God morgen, god morgen! Sitter nå i sofaen i pysj, tøfler og morgenkåpe og ser på God morgen Norge med et halvt øye. Har fått med meg julestemming med Vamp og litt nyheter blant annet, ellers nyter jeg knitrende peis og deilig frokost. Endelig har jeg ferie!

De siste ukene har vært ganske slitsomme, men på en god måte. Jeg har virkelig gitt jernet på jobb og ene og alene hatt fokus på arbeid, hjem og familie. Det er vel det jeg har klart. Har savnet mer tid til juleforberedelser, mer tid til venner, filmkvelder, skriving og annet, men det er en tid for alt. Nå har det vært viktig for meg å komme ordentlig på innsiden av aktivt jobbliv igjen. Jeg har ønsket å gjøre en skikkelig GOD innsats i forhold til arbeidsopggavene, og jeg har visst at ferien uansett har vært rett rundt hjørnet. Nå er den her - og det kjennes ekstra godt å lange ut etter uker med fokus og innsats.

Har som alltid mange tanker i hodet og mye jeg ønsker å skrive, men får se hva jeg rekker før jul. Her må det handles julegaver og julemat, og er vi heldige klarer vi å lage og få sendt ut julekort i år også. Jeg elsker jo hele julekortgreia, men i år har også det måttet bli nedprioritert. Men JULETRE - det har vi fått kjøpt. Igår var vi og handlet edelgran på en superkoselig låve med juletreutsalg. Vi kjøpte nystekte vafler og drakk gløgg, og hadde det ikke vært så kaldt, hadde vi latt Jesper få en tur med ponnien der også. Tror dette blir ny tradisjon.

Ha en fin dag, alle fine, trofaste lesere! Er så koselig med hilsener som tikker inn her og der. Jeg leser hvert ord, selv om jeg (som vanlig) ikke får vist det sånn skikkelig til hver enkelt. Ha en fin førjulsonsdag!

Synes denne er så fin... Får helt frysninger av mellomspillet med strykere. Sangen i full versjon ligger HER.

Oppdatering i desember

2011-12-12T23:49:00.003+01:00

Litt stille på bloggen om dagen. Under to uker til jul og mange poster på programmet. Hovedsaklig er det jobb det går i. Jeg har nå jobbet i fire uker, og siden sist har jeg økt til full stilling. Jeg er ikke lenger sykmeldt! Det var så godt da jeg forrige mandag kunne si til legen min: Jeg vil friskmeldes! Vips, så var hverdagen tilnærmet lik som før.

Jeg kjenner det gjør godt for marg og ben å merke at jeg fungerer såpass godt. Noen dager kan jeg savne det å kunne sove ut etter en natt med dårlig søvn. Jeg merker også at alt går litt i ett og at jeg ikke har den samme roen til å tenke, reflektere og bearbeide. Men - alt i alt er jeg fornøyd med overgangen. Det har gitt meg et løft å se at jeg mestrer nye arbeidsoppgaver og at jeg klarer å fokusere slik jeg skal. Noen ganger vandrer tankene, men jeg har fått trening i sette dem på vent. Da kommer de selvsagt til kvelden - noe som kan være utfordrende enkelte ganger. Samtidig vet jeg med meg selv at hele prosessen er naturlig. Det er bare et halvt år siden vi mistet jenta vår, og det skulle bare mangle at ikke det romsterer en del følelser og tanker i systemet. Akkurat nå gleder jeg meg over å kjenne hverdagsglede og mestring - positive ting å ta med seg i sorgprosessen.

Siden sist har jeg også blitt et år eldre. Vips, så var jeg 33 liksom. Høres så voksent ut, men hm - jeg vet ikke helt, jeg. Alder er bare et tall.

Kunne skrevet mye - at vi har hatt vår andre kveld på sorggruppe, at Jesper snakker som en foss og sier utrolig mye rart, at bilen vår har streiket og at vi nå skal kjøpe ny (brukt), jeg kunne delt betraktninger rundt både sorg og glede, tvil og tro, livet og døden - men akkurat nå får det bli med dette. Det første jeg desidert må gjøre, er å fortelle hvem som vant Amelies bildebank-premien, men det får skje i morgen. Er på etterskudd med flere ting, bl.a søvn, så...

So long, farewell
auf Wiedersehen, goodnight
I hate to go and leave this pretty sight...
*tam-ta-ta-rata-tam-tam-taaa*

Skal prøve å riste av meg våkenstemning og Sound of Music fra den indre hjernebarken. Superenkel forskning viser nemlig at vi mennesker... trenger... søvn! :)

PS! Takk for alle koselige og fine kommentarer i det siste!

Scooter

2011-12-04T23:46:00.001+01:00

Ingenting er som å kjøre scooter... på en karusell... i Milano. Måtte bare slenge inn dette fine motivet fra Italiaturen vår i høst. Høy konsentrasjon her. Kjøredoninger er virkelig det store!

Ps! Takk for alle koselige hilsener jeg har fått av dere i det siste! Det varmer. Ønsker dere en fin uke!

Seks måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

2011-12-02T22:07:00.005+01:00

Kjære Amélie

Idag skulle du vært seks måneder, og tankene strømmer på. En godjente - det er det du hadde vært. En liten, stor godjente på et halvt år med bollekinn og lurifaxblikk. Jeg ser deg for meg i stua der du ligger på teppet og kommer med frydelyder. Du gurgler og smiler, knasker litt på kaninen din og ser storøyd på Jesper som fyker forbi i 110 på tråbilen sin. Her hadde du blitt vant til action - det skal jeg love deg!

Men så er det ikke slik. Du er ikke her. Du ligger ikke på noe teppe og tar del i hverdagslivets gleder. Frydelydene høres ikke. Kaninen er like hel og fin. I huset vårt møtes livsbejaende 2-åringsglede med tomheten etter deg. Slik er det for oss.

Det høres rart ut å si det, men vi har lært oss å forholde oss til denne tosidigheten. Vi har... vendt oss til tomheten etter deg. For slik er det bare. Vi kan ikke gjøre annet. Men - vi har ikke kommet over deg. Vi har ikke glemt deg, vesle Améliten vår. Vi snakker om deg. Ofte. Vi har bilde av deg i gangen. Du lever videre i hjertene våre og fyller oss med savn og takknemlighet over at vi fikk oppleve deg.

Du er unik i våre liv. Du er en del av livet vårt. Nå - og for alltid.

Lyset er tent på graven i kveld, og hjertet banker litt ekstra på en dag som denne. Håper du kjenner mammaklemmene som holder om deg der du er.

Oppdaterte barneromsbilder

2011-11-27T15:23:00.006+01:00

Hallo i luken! Og ja - jeg lever. Jeg har ikke hatt helt roen på meg til å skrive så mye nå, for Jespersen har hatt en ny runde med falsk krupp og halsinfeksjon, i tillegg begynte jeg å jobbe igjen for to uker siden. Et stort skritt videre. Jeg har begynt forsiktig, og det har gått kjempebra. Kjente for en stund siden at jeg var klar for å jobbe igjen, fikk full støtte av legen min, og vi la en plan. Arbeidsgiver har vært helt fantastisk, og jeg har fått gjøre både nye arbeidsoppgaver og ha undervisning som jeg er trygg på fra før. Kombinasjonen har vært veldig god for meg. Da jeg syklet til jobb forrige torsdag, tok jeg meg selv i å nynne lett og glede meg. Den go'følelsen tar jeg med meg. Sorgen er der, og det er ingenting som er enten-eller for meg lengre, men jeg merker at jeg både tar viktige skritt framover og samtidig forholder meg til sorgarbeidet og alle tankene på innsiden. På jobb klarer jeg å fokusere på det jeg skal, og det gir meg en slags mestringsfølelse å merke at det går så bra.

Noen nye bilder av Jespers rom. Her med lys og lyslenke tent...

Tror jeg innvendig skriver på minst fem forskjellige blogginnlegg, men enn så lenge får det bli med denne oppdateringen og noen bilder fra barnerommet. Jeg har nemlig kjøpt et nytt gulvteppe! Det er i lysbeige ull, er SÅ fint og helt etter mitt hjerte. Teppet er fra Skeidar. Som flere av dere vet, begynte vi egentlig oppussingen av nytt gutterom (Altså ikke dette. Det her ble renovert i 2008. Hopp HIT for flere bilder.)

Améliten skulle jo overta babyrommet, men så ble det ikke slik. Oppussingen av det nye gutterommet stoppet opp etter at vi mistet Amélie, og på toppen av alt kom problemene med avløp og vannrør. Nå i ettertid kjenner jeg at jeg er glad jeg aldri rakk å innrede babyrommet til jenta vår. Det hadde vært tungt å ta ned bilder og detaljer tiltenkt henne. Rommet har altså fortsatt å være Jesper sitt, og jeg har ikke gjort de store endringene.

Rommet i naturlig dagslys...

Nå i høst har jeg tatt et aldri så lite rydderaid her inne. Det er et par måneder siden nå, men en dag kjente jeg meg klar for å rydde Amélies klær vekk fra midterste skuff. Hun hadde jo fått en midlertidig plass til klærne sine her - inntil det nye gutterommet ble ferdig.

Jeg tok med meg Jesper på prosessen. Forklarte han at siden Amélie døde, så kan hun ikke bruke klærne vi hadde vasket og brettet til henne. Jeg spurte hvor hun er, og han pekte først ned mot gulvet med trist "Jespermine" (en mine som er et kapittel for seg). Vi har snakket mye om at kroppen hennes ligger i jorda. Hvor er ånden og sjelen hennes, da, spurte jeg. Han pekte og så opp, veivet hånden frem og tilbake og sa med et stort smil: Himmen! Man kan jo ikke annet enn å smile med. Han har visst fått med seg litt, den toåringen min. Her i huset tror vi nemlig på himmelen.

Vi hadde en fin stund der vi la alle klærne i en stor kasse. Så gikk vi ned i boden med denne. Jesper var med å løfte boksen med ærbødig mine - og med mange overdrevne akk-og-oj-det-er-så-tungt-pust. Lurer noen ganger på om han blir dramatiker.

I ettertid har jeg fortsatt småryddingen litt. Jeg har forbedret plasseringen av klær og utstyr, og nylig kjøpte jeg altså dette fine teppet. Tanken er at barnerommet skal bli brukt til mer enn soving og oppbevaring av klær. Jespersen elsker å leke i stua, men nå kan vi jo ta han med oss og leke litt på barnerommet også. I lang tid stod det en ekstra seng her, hehe, men det ble jo bare trangt og klønete.

Kanskje ikke "i den blå time", men den gule kanskje...?

Veldig stas å dulle og dille litt der inne. Det er jo ikke akkurat de store forandringene - ikke har jeg bloggifisert alle hjørnene heller (et par av dem er litt ubloggifiserbare, som vanlig) - men det var veldig deilig å få inn det teppet. Rommet ble så lunt og koselig, ikke minst fikk jeg ut fingeren med tanke på å få ut den dumme rammemadrassen som stod der inne.

En liten tavle på Jespers rom...

Når vi tar fatt på den videre oppussingen av det nye gutterommet igjen, dvs når vi er ferdige med en del utvendig hage- og gårsdplassarbeid, skal jeg holde dere oppdatert. Gleder meg så klart veldig til å dulle og dalle litt der også.

Ha en god søndag!

Fine kamuflasjebokser - del 2

2011-11-19T22:16:00.003+01:00

Update - svar til leser: Saueskinnet over sofaen er kjøpt på Ikea :)

Jeg glemte visst å skrive hvor jeg hadde kjøpt de fine lekekassene til stua. Det er nesten så jeg ikke vil si det - thihi - for jeg får en slags barnslig motstand mot at det skal gå inflasjon i dem her i bloggverdenen. Men - jeg elsker jo å være tipsguri, så derfor: Skeidar er stedet!

Og for gi et litt mer realistisk bilde av stua vår; her er lekehjørnet. Lite landlig sjarm eller rustikk skru her. Og ja - gutten vår liker kjøredoninger. Gruer meg allerede til mopedmas i tenåra, hehe. Noen med erfaring?

Ha en finfin kveld! :)

Fin kamuflasje til stua

2011-11-15T14:22:00.006+01:00

Nå er jo ikke dette noen interiørblogg, men som dere vet er jeg litt over gjennomsnittlig interessert i denslags. Dermed blir det allikevel noen interiørglimt fra tid til annen. For øyeblikket er jeg rett og slett mer enn gjennomsnittlig fornøyd med - og stolt over - min siste fangst: Et sett med tre rustikke trekasser i industriell stil.

Vi har en guttepjokk i farta, og alle med barn vet at 2-åringer ikke sitter alene på rommet og pusler med lekene sine. Nixom-knixom! De vil være der det skjer, og i vårt hus er det nettopp stua. Vi synes jo også det er veldig stas å være sammen på ettermiddagene. Her spiser vi middag, fyrer i ovnen, koser oss med kaffe, ser på Pelle Politibil, bygger tårn og svinser innom dataen. Her kjøres det utallige vogntog. Det bysses på baby-traller og spilles fotball (!). Etterhvert har det blitt ganske så mye leker og kjøredoninger i denne stua vår (og nei, det synes ikke på bildene over - vi snakker om et annet hjørne). I grunnen er stua vår blitt et gedigent lekerom! Leker tar plass, og fargene ikke bare roper - de BRØLER høyt og i alle retninger. Hehe.

Litt avskriver jeg på sjarmen-ved-å-ha-barn-kontoen (og mye av sjarmen vil jeg ha), men jeg skal innrømme jeg har hatt lyst til å kamuflere et par-tre av lekene i gitte stunder. Her om dagen, nærmest kalte disse rustikke boksene på meg fra butikkhylla. Jeg sier ikke nei takk til praktiske og fine lekekasser, så nå har noen av lekene til Jespersen fått nytt tilholdssted. Jeg har ikke helt bestemt meg for om de skal stå i lekehjørnet eller her ved sofaen, men foreløpig har de sin plass som vist over. Den tomme kurven på bilde nr.2 er ikke helt etter "interiørblogg-boka", men så er også min manglende motivasjon for perfekt styling, en av grunnene til at jeg ikke kommer til å lage noen egen interiørblogg. Mulig jeg kjøper et oliventre etterhvert.

Thihi. Velourfotball og mann med fjernkontroll er nok heller ikke helt etter bloggifiseringsboka, men slik er det hos oss. Tror jeg avskriver det på sjarmkontoen, det også.

Var ikke de kamuflerende lekekassene fine? Me love!

Fineste pappaen

2011-11-13T23:56:00.004+01:00

Idag har vi viet pappaen her i huset litt eksta oppmerksomhet. Han har fått kaffe på senga og fotballnickers i gave - dessuten har vi "tosa". Det er Jespers betegnelse på å kose oss (thihi) og innebærer til dømes pizza til middag, høy sofafaktor og mye tid sammen. Vi har også vært på kirkegården og gjort det pent på graven til både Amélie og svigerfar.

Må skrive mer i morgen, men rekker akkurat å legge ut disse fine bildene av superhelten vår. We love you! Det siste bildet er fra idag. Mammahjertet sprekker av stolthet og kjærlighet ved synet av disse to.

PS! Gratulerer så mye med farsdagen til min egen gode pappa også!

Nor anything else

2011-11-13T14:09:00.003+01:00

"For I am convinced that neither death,

nor life, nor angels, nor rulers,

nor things present, nor things to come,

nor powers, nor height, nor depth,

nor anything else in all creation, will be able to separate us

from the love of God in Christ Jesus our Lord."

Romans 8:38-39

Verset over ble lest i begravelsen til Amélie. Det ble lest på norsk, men synes ordene er ekstra fine på engelsk. Gir nok lite mening til en som ikke tror, men for meg sier de så mye. Det er rett og slett noe jeg lener meg til og merker - nesten fysisk - midt i det vi går i gjennom.

Det var en som fortalte en historie en gang, om en liten gutt som hadde en tung koffert å bære. Husker ikke alle detaljer, men den endte i alle fall med at faren hans løftet han opp og sa: "Du bærer kofferten, og så skal jeg bære deg". Slik føler jeg det. Jeg er som den lille gutten - et lite barn i Guds armer. Og jeg slipper å bære vekten av kofferten alene.

"Ingen er bare det du ser"

2011-11-09T09:04:00.002+01:00

What would life be like if we could see the soul of each person rather than what we wear on the outside? Mercedes D.

Idag peker jeg videre til Frk Virrums refleksjoner: Ingen er bare det du ser (HER). Har tenkt mye på dette selv den senere tiden, spesielt med tanke på det å gå gjennom sorg og kriser. For min del er innfallsporten en annen, men uttrykket er like kløktig uansett utgangspunkt for tankene. Tenk litt på det idag:

Ingen er bare det du ser. Hverken på godt eller vondt.

En uke med minner tett på

2011-11-07T22:43:00.007+01:00

Dette har vært en uke med flere dager knyttet til minner om jenta vår. På tirsdag 1.november skrev jeg et innlegg om Allehelgensdag. Det er denne datoen som ut fra primstaven er markert som dagen for å minnes de døde. Jeg var egentlig litt forvirret rundt hele allehelgensmarkeringen, for Halloween feires jo den 31.oktober (kvelden før), jeg leste om selve Allehelgensdagen 1.november og videre om minnemarkeringen som gjerne foregår i Den norske kirke første søndag i november. Her i Norge kalles dermed denne søndagen for Allehelgensdag. Ah, jeg begynner 1.november, bestemte jeg meg for. Vi tente lys på graven og gjorde det fint i den lille hagen til Amélie.

Så kom fem-måneders-dagen onsdag 2.november. Selv om merkedagene ikke egentlig føles så mye verre enn andre dager, blir det til at jeg henter frem minner og tanker litt ekstra på henne den 2. hver måned. Jeg var ikke på graven denne dagen - det var jo så fint der - men jeg hadde en lang stund for meg selv på kvelden der jeg tittet gjennom masse bilder, redigerte noen og kjente savnet bølge ekstra gjennom kroppen. Jeg tenkte mye på hendene hennes denne dagen. Det slo meg hvor godt jeg husker følelsen av å holde i den lille, kalde hånden. Den var ikke stiv og ekkel, slik noen kanskje skulle tro. Den var myk og fin, glatt og vakker. Den skulle bare vært varm og levende! Hun hadde usedvanlig vakre hender. Pianofingre, sa en av barnepleierene. Hvem hadde du blitt, lille Amélie? Hvem er du nå - der du er?

Jeg merket tankene kom nærmere denne dagen. Det gjør ofte vondt å tenke på disse tingene, samtidig opplever jeg at det å nærme seg og forholde meg til minnene, gjør godt. Jeg har ikke glemt. Andre glemmer, men jeg glemmer ikke! Jeg merker også at det kjennes fint å klare å forholde meg til de konkrete tankene uten å gå helt under. Jeg hopper jo virkelig ikke bukk over sorgen. Jeg fortrenger ikke. Jeg klarer å være... NÆR sorgen og savnet. Kanskje høres det rart ut, men det gir meg en slags følelse av mestring - en følelse av å gjøre noe riktig.

Lørdag ettermiddag var vi med på en minnegudstjeneste i kirken; Mr Amélie, Jesper, storesøsteren min og jeg. Plutselig var det litt "Allehelgenssus" på lørdag også. Jeg er så glad vi dro. Det var rart å være i kirken igjen - dette var første gang etter begravelsen. Jeg merket minnene kom nærmere også med tanke på begravelsesdagen. I dette rommet stod den lille kisten. Her spilte Victoria så taket løftet seg. Her hedret vi Amélie gjennom ord og sang. Foran i kirken var det tent masse små lys - et for hver person som hadde gått bort dette året. Så mange! Blant alle lysene fantes Amélie sitt lys.

Da navnene ble lest opp, kjente jeg sorgen dunke i brystet. Det fine navnet! De to fornavnene og etternavnet klinger så vakkert sammen. Nesten som et lite dikt, som bloggvenninne Mali-mo sa til meg. Det slo at dette var en av få ganger jeg får høre hele navnet hennes lest opp høyt. Jeg kjente stoltheten over navnet og jenta mi, men ble truffet av realiteten av at hun aldri blir ropt opp til innskriving og første skoledag. Ikke blir hun konfirmert. Ikke vil hun motta noe vitnemål i 10.klasse og på videregående. Det fine navnet! Det vi hadde planlagt så lenge! Navnet jeg har båret med meg i over ti år. Det døde liksom det også. Kanskje vil andre snappe det opp og bruke det med den største selvfølgelighet. Mulig de har hentet inspirasjon fra dødsannonsen eller innleggene her på bloggen min, for så å glemme hvor de hørte det. Så vil andre stolte foreldre få høre navnet bli opplest på skoler og scener i fremtiden. Mitt navn. Amélie Sofia. Vår datters vakre, lyriske navn. Jeg er jo klar over at det ikke ligger noe kriminelt i å la seg inspirere. Kanskje jeg burde anse det som flott og vakkert. Mulig ingen forstår hvorfor dette plutselig kjennes sårt. Men det gjør det. Det var et spesielt navn til en spesiell jente. Til vår jente.

Slik er sorgen. Nye fasetter komme til etter som tiden går. Hadde jeg ant at jeg ville sørge over navnet hennes? Hadde jeg kunne tenke meg at jeg ville holde pusten i det navnet ble lest opp i kirken? Det er så mange nyanser av sorgen jeg ikke kunne forutse. Jeg må prøve å tenke positivt. Navnet hennes lever videre i evigheten. Jeg får høre det i himmelen. Jeg har faktisk en barnlig tro på det. Og når nye jenter får navnet, blir de nesten oppkalt etter Amélie'n vår. Jeg vet jo nøyaktig hvor få som het dette i 2011. Kanskje forteller noen meg om oppkalling en dag? Kanskje noen til og med spør? Kanskje vil det føles som en... ære?

Lyset på graven skinner fortsatt. Sent i kveld slukker det av seg selv. Et gravlys varer nemlig i 55 timer. Det er annerledes med sorgen, med minnene, med savnet. De har ingen tidsbegrensning. Inne i hjertet til en englemamma blafrer lyset hver time på døgnet. Dag for dag. Nå, fremover og i all tid.

Jeg trenger ingen merkedag for å minnes jenta mi. Samtidig gjør det godt å minnes den man har mistet sammen med andre. Jeg kjenner også takknemligheten til alle dere som har tent lys for Amelie Sofia denne uken. Så takk - tusen takk.

Mali-mo - englemamma til lille Wilma - har skrevet vakkert og treffende om betydningen av at andre husker. Jeg vil råde dere til å lese innlegget hennes (HER). Noen ganger er det godt når andre kan si det en selv tenker. Takk, Mali-mo!

Konsertopplevelse, melankoli og fascinasjon

2011-11-04T12:29:00.005+01:00

Det kan noen ganger være litt tiltak for meg å dra ut på ting i den fasen jeg er i nå, men jeg har bestemt meg for å oppsøke situasjoner og opplevelser som gir meg noe. Det kan handle om et deilig avbrekk eller muligheten til å være sosial. Det kan dreie seg om positive opplevelser i form av kulturelle ting. Det kan handle om ettertanke, hvile fra hverdagskarusellen eller noe som bare gjør meg glad. Denne uken er preget av flere slike opplevelser.

Igår kveld var en god venninne og jeg på konsert med Melissa Horn. Jenta med den sårbare stemmen, med vever skikkelse og melankoli vevd inn i hver låt. Etter å ha lest en del om vemod i det siste, tenkte jeg over at jammen er det ikke en del av det i sangene hennes også.

Jeg har lenge hatt sansen for henne som artist, men på sett og vis ikke vært en del av den nesegruse fanklubben hennes. Kanskje ble det tidligere for mye Møllers tran; når ting blir for dystert og melankolsk, får jeg behov for litt pause. De fleste av Melissa Horns sanger rører ved vemod og sorg, livets harde realieter, forhold som tar slutt og mennesker som svikter. Samtidig er det... ohört vackert. Hvilken gave til å skrive! Hun forteller så mye - uten å si alt. Jeg har sansen for mennesker som snakker sant om livet, enten de skriver eller synger. Melissa Horn er ikke selvhøytidelig. Hun tør å åpne de sårbare rommene, og nå som jeg selv er mer i berøring med livets skjørhet, er jeg kanskje mer mottagelig for å bli med inn.

En ting er å høre henne på cd. Noe helt annet er å se henne live. Stemmen smyger seg ut og brer seg om til gåsehuden er et faktum. Det er så befriende deilig å høre en artist som synger helt rent uten fiksing i studio. (Før var det en selvfølgelighet. Det er dessverre ikke det lenger.)

Der satt vi, i mørket, og kunne bare suge til oss stemningen, stemmen, tekstene som berørte. Den lille jenta - eller kvinnen - med gitaren. Mørkkledd og med langt hår. Det slo meg at hun må ha gått gjennom litt i livet. Da jeg lyttet til tekstene, kunne jeg kjenne meg igjen i enkelte ting. Man skriver ikke slik uten å ha vært der selv, tenkte jeg. Det som gjorde musikken enda finere, var at hun smilte og sjarmerte publikum innimellom sangene. Hun gir ikke inntrykk av å være en slik dyster og depressiv artist som bare lengter etter neste trekk av sigaretten på bakrommet. Nei, jeg fikk rene Saltkråkan-stemningen når hun snakket, fortalte og smilende sa "tack snälla" - helt til hun løftet opp gitaren og tryllet frem melankoli, vemod og levd liv fra strengene igjen. Kontraster fascinerer meg.

I det hele tatt fascinerer mennesker meg. Igår var det Melissa Horn som fikk frem både undring og beundring. For en nydelig person! Hvem er hun liksom - bak alle sangene og publikumsfrieriene? Hva ligger bak ordene? Hva har hun opplevd? Sikkert er det i alle fall at hun berører. Om du ikke har hørt henne live før, anbefaler jeg å dra på konsert med henne en gang.

Jeg tror likevel jeg er litt i Melissa Horn-himmelen idag, jeg. Og jeg ELSKER svensk!

Lar du deg fascinere av mennesker? Lurer du ofte på hvem mennesker er bak sanger og ord, utseende og ytre fakter?

Fem måneder ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

2011-11-02T22:16:00.008+01:00

Lille venn. Tiden går så fort. Noen ganger går den sakte, men når jeg tenker på at du hadde vært ei lita jente på fem måneder, kommer svimmelfølelsen sigende.

Jeg husker Jesper fra denne tiden. Husker bildene jeg tok den høsten han var på samme alder. Tenk at du hadde vært en oppvakt og våken liten snuppelure om du hadde fått leve! Jeg prøver å overføre synet av deg som nyfødt til minnene av storebror på fem måneder. Jeg forsøker innstendig å la deg vokse, bli større, få gode bollekinn og vanlig, fin hudfarge. Jeg omskaper Jespers guttetrekk til myke, feminine linjer og lar håret være gyldenbrunt. Jeg har studert den bittelille hårflusken din i hjel og kommet frem til at det var gyldent kobberskjær i det brune håret - litt rødgener fra farfaren din midt i det mørke.

Hvordan hadde du sett ut, jenta mi? Enn hvor hardt jeg prøver og visualiserer, stopper det opp inni meg. Jeg klarer ikke trylle frem noe klart bilde av hvordan du hadde sett ut nå. Jeg sitter med puslespillbrikker som ikke passer sammen. Og jeg har ikke nok brikker. Jeg kommer ikke videre. Brikkene faller ut av hendene mine, og hendene synker i avmakt. Jeg vet rett og slett ikke hvordan du hadde vært som en liten, lubben jentebaby. Det er så... fortvilende.

Jeg tror ikke andre kan forstå hvordan det er å leve videre uten barnet sitt. Det er så mange prosesser knyttet til sjokket, til tapet, til veien videre. Mange dager går bra. Mange ting går faktisk bedre enn jeg trodde. Men - andre ting er vanskeligere. Mye vanskeligere. Jeg kjenner også jeg er redd for at noen skal tenke - eller ønske - at nå er vi så mye lengre. Som om vi nærmest beveger oss vekk fra deg. Vi gjør jo ikke det. Vi gjør alt vi kan for å leve videre, men vi bærer deg med oss. Hver eneste dag.

Innimellom spør nye mennesker om hvor mange barn jeg har. Det hender jeg kommer i situasjoner der jeg må presentere meg. Jeg klarer ikke å si 'ett barn'. Jeg har jo to - jeg har jo deg også. Du hadde et liv i magen. Du ble født. Du var hele tiden jenta mi. Fullbåren og vakker. Uansett hvor rart dette måtte være for andre å forholde seg til, er det slik det er. Jeg er mor til to - til Amélie og Jesper.

Idag lyser det i gravlykten hos deg. Idag også. Lille Améliten - jeg savner deg sånn.

Fant sangen over ved en tilfeldighet en dag. Har lett etter en fin og enkel sang som ikke er helt oppbrukt, og ble så tilfreds da jeg kom over denne. Dediserer sangen til jenta mi. Takk, du mamma der ute som har skrevet og spilt inn denne. Liker at pianospillet minner litt om "Canon" av Pachelbel...

Allehelgensdag - og et utklipp

2011-11-01T14:36:00.006+01:00

‎1.november. Idag er det Allehelgensdag, en dag som tidligere nesten har gått meg hus forbi. Jeg har fått med meg styret rundt Halloween som feires dagen før, men har aldri reflektert videre rundt denne markeringen. Etter det vi har opplevd er det mange tanker som har endret seg, mange perspektiver som er forskjøvet. Blant annet ser jeg plutselig verdien av en slik dag med nye øyne. Jeg må inn på nettet og lese om bakgrunnenn for Allehelgensdag, og jeg ivrer etter å komme meg avgårde til graven for å bytte ut lyset vi har i lykten. Jeg tror det skinner fortsatt, men det føles viktig at det er lys hos Amélie akkurat idag. Et lite lys - blant mange andre.

Døden er ikke så lett for mennesker å snakke om (...), men jeg tror alle forstår betydningen av en dag der vi minnes de døde. Vi tenker jo på jenta vår hver eneste dag - i så måte skiller ikke denne dagen seg spesielt ut - men det kjennes godt å dele dagen med så mange andre. Jeg sender en klem til alle der ute som har mistet noen de er glad i.

Spesielt vil jeg gi en god klem til Syltetøy-Maria, en ny venninne jeg har fått etter at vi mistet Amélie. Jeg har skrevet om henne HER. Hun sendte meg en koselig mail fra det store utland igår og la blant ved dette utklippet fra A-magazinet, hentet fra en spalte der temaet var sorg. Det var så fint at jeg nesten må dele det med dere. Klikk på bildet for å se teksten i større format.

Å vokse på livskriser er ikke meningen med tapet, men kan gi mening til fortsettelsen. Nydelig sagt. Kjenner det gir gjenklang i hjertet.

Det er et stort før og etter Amélie Sofia. Jeg tror folk vet det og skjønner det med hodet når jeg sier det, men bare den som har opplevd å miste barnet sitt kan forstå rekkevidden av det. Jeg er meg, men en annen utgave. Jeg rommer noe jeg ikke rommet før - på godt og vondt. Jeg har dybder og irrganger i mitt indre tanke- og følelsesliv som ingen ser, f.eks når jeg handler mat eller hilser blidt på mennesker rundt meg. Det er vel denne biten som oppleves utfordrende å forholde seg til. Det blir nok noen flere refleksjoner rundt dette senere.

Ønsker dere en fin og verdig Allehelgensdag!

Bakgrunnen for valg av gravstein og detaljer rundt denne HER. Vi fikk opp steinen bare få uker etter begravelsen, noe som var veldig godt. Dersom Sissel (gravhuggeren) er innom her igjen, vil jeg sende en ekstra hilsen til henne idag. Se så fin den er - sommer som høst.

Filmtips

2011-10-30T18:32:00.010+01:00

Igår fikk jeg en anbefaling om en bra film fra en trofast leser (Fioljenta). Hun skriver:

Jeg kom til å tenke på noe da du skrev om disse ballongene, og det er en film jeg nettopp så. Den heter noe så intetsigende som "Love and other impossible pursuits", og handler om en mor som mister sin datter et par dager etter fødselen. Den rørte meg sterkt, og i filmen er det en scene ala disse ballongene som slippes, som jeg synes var veldig fin. Filmen anbefales på det varmeste, til tross for dens triste undertone.

Måtte inn og se traileren til Love And Other Impossible Trivial Pursuits, og kjente med en gang at dette var en film etter mitt hjerte. Liker historier som dveler ved både det vakre og det vonde her i livet. Nå har jeg ikke fått sett filmen enda, men jeg legger ut tipset for det, jeg.

Har DU noen filmtips til meg? Det trenger ikke være snakk om noen veldig trist film altså - jeg liker mye forskjellig - men ofte er det så vanskelig å vite hvilken film man skal gå for når det gjelder. Her er eksempler på noen andre filmer jeg på en eller annen måte liker (trykk på navnet for å se trailer):

* Den fabelaktige Amélie fra Montmartre
* La vita e bella
* Frihetens regn
* Finding Neverland
* Before Sunset
* The Cider House Rules
* Møte med Forrester
* Big fish
* Drageløperen
* Atonement
* Crash
* Sammen er vi mindre alene
* Garden State
* Elsk meg om du tør
* A walk to remember
* Juno

Update: Ser at jeg har glemt to andre av mine favoritter: Chocolat og Cinema Paradiso. Takk for påminnelse! Kom også på at en av filmene jeg har tenkt til å se og som jeg nylig har blitt anbefalt er Spis. Elsk. Lev. Flere som liker denne? Takker for øvrig for link til trailer til Ørkenblomsten, Merete! Kjenner at den SKAL jeg se! (Trailer HER.)

PS til Fioljenta!
Tusen takk for tipset! Gleder meg til å se filmen! Kom forresten på at du skrev en gang at du så meg en høstdag jeg var i Oslo. Tror det var i september 2010. Hvor var det? Har alltid lurt på det :)

Hjertefred 2011

2011-10-29T14:29:00.006+02:00

"Det er når du kommer nær døden at du minnes på hva livet egentlig er.”

Sitatet stammer fra Björg Thorhallsdottir, kunstner og initiativtaker til markeringen Hjertefred. Idéen om å feire de døde ble til da Björg ble enke for seks år siden. Hun ønsket å skape en egen dag for de døde slik at sønnen skulle kunne minnes pappaen sin, og høsten 2006 arrangerte hun og mange frivillige “De dødes dag” for første gang. I 2010 kom mer enn 3000 mennesker til Løkkehaven i Sandvika. Kanskje noen husker alle de røde ballongene som ble sluppet opp mot himmelen?

I år skal døden og de døde igjen minnes samme sted på Allehelgensdag 6. november. Jeg fikk tipset gjennom det lukkede forumet på Englesiden, og kjente det rykke en ekstra gang i hjertet mitt. Jeg håper og tror vi skal finne tid til å delta på denne viktige markeringen. Jeg har lyst til å la Jesper sende en rød hjerteballong til himmels for å minnes Amélie'n vår.

Vi er mange som har mistet noen - et barn, venner, en mor, en far, besteforeldre, en som stod oss nær. Kanskje er dette noe for deg også? Les mer på hjertefred.no. Markeringen arrangeres sju steder i landet.

Innslag fra programmet "Det blir bedre". Blir så rørt hver gang jeg kommer til det punktet der ballongene slippes og de danser opp mot himmelen. Vet ikke, det bare råker et punkt i meg...

Bildet øverst er funnet HER. Informasjonen er hentet fra samme side: Hjertefred.no.

Jeg peker videre

2011-10-28T13:13:00.001+02:00

Denne bloggen - mitt lille fristed - har til nå vært blottet for politikk og denslags. Akkurat idag vil jeg allikevel, etter inspirasjon fra Camulen, peke videre til Kari Mogstads treffende innlegg Puppulistisk skivebom...? Hun er lege, fembarnsmor og står bak den flotte bloggen Lykkelig som liten. Jeg lar innlegget stå ukommentert, men jeg antar det ikke er så vanskelig å skjønne hva jeg mener om saken. Go, Kari!

Dikt: Etterklang

2011-10-27T23:42:00.005+02:00

Til sist låste døden dørene

inn til vårt samvær

og skjulte deg i gravens dyp.

Nå er jeg alene
i alle rom

der du og jeg var sammen.

Men nøkkelen til alle disse dører,

gir jeg ikke døden.

Den er min.

For selv vil jeg gå inn

med egen nøkkel

til de små rom av lykke

og de store minnehaller

hvor livet vårt står skrevet.

Der vil jeg se deg

slik du var

og uten dødens grelle lys.

Der kan jeg høre dine lette trinn og

ane etterklangen av din latter.

Se, der er sol

og ingen skygger,
selv om tårer
fukter nå mitt kinn.

(Av Eivind Skeie)

Takknemlighets-update

2011-10-27T14:41:00.005+02:00

Åh! Jeg er så utrolig på etterskudd med skribleriene mine nå, både her på bloggen og de personlige i form av mail og lignende. Liker ikke det, nei.

For det første går jeg rundt med tidenes største takknemlighetsgjeld. Den er ikke tyngende på noen vond måte - jeg er jo bare veldig rørt og takknemlig - men jeg er lei meg for at jeg ikke har fått skrevet en takk til alle som fortjener det. Jeg planla å bruke en del av høsten til å svare de som har sendt meg mail - og den planen står jeg ved fortsatt - men det har ikke vært så imponerende progresjon i forhold til saken. Jeg tok ikke helt høyde for sykdomsperioder med forkjølelse, falsk krupp og besøk på legevakta. Ei heller såpass mye dårlig søvn og dermed lengre morgener med nødvendig soving. Ikke tenkte jeg over at det kom til å gå med en del energi til oppfølgingssamtaler her og der (både hos lege, helsesøster, jordmoren som fulgte meg i svangerskapet, de jeg har forholdt meg til på sykehuset osv), samt kontakt med jobben og NAV. Jeg ante heller ikke at jeg kom til å slite med bekkenplager i etterkant av fødselen. Jeg håper inderlig at det bedrer seg.

Mitt fokus har måttet være å prøve og komme meg litt igjen gjennom hvile og frihet fra indre krav og stress, og jeg vet alle skjønner det, men allikevel føler jeg på disse tingene. Jeg har vel etterhvert innsett at det kommer til å ta tid å få takket hver og en. I første omgang har jeg konsentrert meg om å få sendt ut takkekortene til familie og venner, men jeg står fortsatt ved at jeg på en eller annen måte skal få gitt en ordentlig tilbakemelding til dere ukjente der ute som har skrevet til meg.

Inntil jeg får gjort det, ønsker jeg her å si et inderlig stort takk til dere nydelige mennesker der ute som har delt fra eget liv, kommet med tips, oppmuntringer og varmende ord. Det er flere som har fortalt om barn som ikke har fått leve lengre, og jeg har lest disse mailene med den største ærbødighet og med gjenkjennende sorg i hjertet.

Jeg vil også - av hele mitt hjerte - takke dere som har sendt bilder og illustrasjoner til Amelies bildebank (mer HER)! Tusen, tusen takk! Det er fortsatt sjanse til å sende bilder. Jeg håper så veldig på å få tak i et estetisk bilde av ei jente med mørkebrunt/ mørkblondt hår som løper bortover, gjerne knipset bakfra. I løpet av helgen skal jeg trekke ut en heldig vinner av en aldri så liten takke-presang.

Håper dere vet at jeg setter pris på alle innspill og kommentarer selv om jeg ikke alltid kommenterer direkte tilbake. Jeg anser dere fortsatt for å være en del av "maurtua mi" (skrev tidlig i prosessen om følelsen av å bli båret i sorgen, nærmest som masse maur som bærer en barnål ), og smiler langt inn i hjerterota når noen kommenterer som Vestlandsmaur, Oslomaur og lignende. Hvis du vil jeg skal gjenkjenne deg som en fast person som leser, men fortsatt ønsker å være anonym, kan du skynde deg å snappe til deg navn som Fevik - eller Indre Surnadal-maur. Eller finne på noe eget. Lurt, ikke sant?

Ønsker alle en god dag! Senere idag skal jeg legge ut et nydelig dikt som fulgte med invitasjonen til minnegudstjeneste i forbindelse med Allehelgensdag. For første gang skjønner jeg litt mer av denne dagen.

Ps! Når jeg er i takkesporet - TUSEN TAKK for masse gode kalendertips! Kommer godt med!

Julekalender for guttemammaer

2011-10-26T20:51:00.006+02:00

Igår, på månedens klubbkveld med jentene, kom vi inn på jul og advent. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker denne årstiden med alt som følger med at kjølige høstdager, kalde nesetipper, førjulsforventninger, stearinlysstemning, mysepys i sofaen og de første clementinene. Jeg er og blir et julemenneske. Ååh! (Salig utrop for meg selv her nå...)

I hvertfall, vi begynte å snakke om temaet julekalender, og ikke overraskende hadde kveldens vertinne allerede begynt innkjøpene til jenta si. Barna våre begynner å nærme seg 2,5 år, og det er ikke tvil om at bittesmå kalenderpakker kommer til å gjøre stor suksess.

Kalender er kjøpt i dag - kom nemlig over en i sink; helt etter mitt hjerte - så da gjenstår bare den koselige pakkehandlingen jeg tenker ta litt etter litt. Godt å ha god tid (for en gangs skyld, hehe). Men - hva kjøper man egentlig til en guttepjokk på 2,5 år? Føler clementiner og rosiner blir litt kjedelig i lengden. Til jenter finnes det jo masse søte småting som hårstrikker, spenner, hårbånd osv, men det er ikke bare-bare å hoste opp ideer til guttepakker. (Og nei, i likestillingens ånd kommer jeg IKKE til å kjøpe Hello Kitty-spenner og duskete armbånd til Jesper...)

Jeg ser for meg små biler, sprettballer og såpeboblegreier på Lekebutikken, muligens noen fine sokker med morsomme motiver, og tenker ellers vi også skeier ut med noe godisrelatert enkelte av dagene. Men - hva mer?

Håper på MANGE gode ideer og tips i kommentarfeltet! Antar det kan inspirere flere enn meg.

For flere glede-seg-tidlig-til-jul-relaterte innlegg, titt HER, HER og HER.

Onsdagsklem fra

... som koser seg med julemusikk og franskbrent kaffe... (Takk, Maria!)

Bildet er funnet HER.

Barnlig omsorg uten skrupler

2011-10-25T16:02:00.003+02:00

Jeg satt på bussen og snakket med mamma i telefonen da fem elever i slutten av barneskole-alder deiset inn. I det de så meg, kom de nærmest løpende. De ropte navnet mitt og klumpet seg sammen i midtgangen. Jeg smilte forlegen. Ikke lett å være anonym passasjer her, nei.

- Vi savner deg, sa hun ene.
- Når kommer du tilbake, spurte en annen.

Den tredje smilte stort og gav meg en gigantisk og klønete klem. Jeg skyndte meg samtidig å si hadet til mamma som jeg hadde på tråden.

- Åh, du! Stakkar deg! Den fjerde så lenge på meg, og det stod skrevet barnlig omtanke i hver eneste hudcelle.
- Ja! STAKKAR DEG, sa den femte høyt. Det var bare å glemme at jeg satt på en buss med fremmede mennesker rundt meg. Her var det omsorg in action.

- Hvordan... Hvordan har du det, spurte jenta med den barnlige omtanken. - Vi tenker sånn på deg!

Hva skulle jeg svare? Der på bussen? Blant fremmede mennesker og foran elleve-tolv-åringer med verkende omsorgshjerter?

- Det har jo vært en veldig vanskelig sommer. Det er ikke så lett dette her, sa jeg så rolig jeg kunne. Men jeg kommer nok snart tilbake til dere, skyndte jeg meg å tilføye.

Det var godt å kunne tilføye det, for det er jo det jeg jobber mot. En normal hverdag. Overskudd til å kunne yte, arbeide og være sammen med slike mennesker som dette. Livsglade unge mennesker. Med høstrøde kinn og blikk som ikke viker unna.

De skulle bare visst hva det gjør med et "sykmeldt-lærer-hjerte" å bli møtt på denne måten. Det finnes mennesker som knapt har nevnt det vi har opplevd med et ord. Som vi ikke har hørt fra, som tilsynelatende later som om det aldri har skjedd. Men dette? Overveldende og barnlig omsorg midt i mellom to holdeplasser. I det jeg skulle gå av på neste stopp, hørte jeg:

- Jeg så... jeg så... Sofia i avisa!

Jeg lurte litt på hva han mente, for såvidt jeg vet har ikke min dødfødte datter vært i avisa. Det måtte være dødsannonsen han siktet til. Jeg smilte litt rørt der jeg tuslet avsted i raslende blader.

Vi har sannelig litt å lære av barn.

Bildet er funnet HER.

Vemodet

2011-10-22T16:19:00.007+02:00

         Hun var venstrehendt og skrev elegant på den grønne tavlen ordtaket: Partir, c'est mourir un peu - å skilles er å dø litt. Jeg har ikke tenkt på ordene på mange år. Men i kveld kom de snikende. Det er sensommerkveld. Fuglene har stilnet, havet er stille og fiolett da jeg står ved døren til sommerhuset. Ferietiden er over, strandkanten øde. Barna og barnebarna som befolket sandstranden har reist tilbake til byen for noen uker siden. Da hørtes det andre lyder her. Klirringen fra servise som ble vasket opp blandet seg med barneskrik fra bryggen. Plasking i vannet og sprettende baller. Hutrende smårollinger her og der, med vide, solblekte badekåper.
           Nå er alt dette oppslukt av tiden. Sommerens lange, late dager og sene kvelders resonnementer er lagret i hukommelsen. Alt dette flimrer forbi mens jeg henter nøkkelen for å stenge igjen og låse døren for vinteren. Jeg blir stående med nøkkelen i hånden mens jeg ser mot havet og båtene som er trukket opp på land.
           Da, nettopp da, er det at den spesifikke følelsen av vemod kommer snikende. Jeg kjenner den igjen fra mange lignende situasjoner. Det er en fornemmelse av intensiv lykke kombinert med dunkel innsikt og stor takknemlighet over enda en sommer. Nei, jeg vil ikke kalle det melankoli, sorg eller nedstemthet. Snarere en blanding av nesten overveldende glede og en like virkelig, svak uro. Men noe skjer. I løpet av noen korte sekunder som iler forbi, får dette vemodet en slags forlengelse. Denne dunkle overtonen - eller hva man skal kalle det - handler ikke sommerhuset, ikke en gang om sommeren. Den dreier seg ikke om noe spesifikt, men er snarere en overgripende følelse av at ingenting i livet kan holdes fast - at alt forsvinner.

***

Dere husker kanskje at jeg for litt siden nevnte en ny bok jeg hadde kjøpt, om vemod. Boken heter Lengsel - eller vemodet i finsk tango, og utdraget er hentet derfra. Jeg kjøpte den på slutten av sommeren, fordi jeg ble dratt mot to av tittelens ord: Lengsel og vemod. For meg finnes det ord med en slags magnetisk kraft. Disse to hører til nevnte kategori. Ordene gir gjenklang i meg, og jeg blir nysgjerrig og undrende. Kanskje fordi jeg har sider i min sangvinske personlighet som heller mot melankolien? Da jeg så at bokens forfatter het Owe Wikström, mannnen bak en annen bok jeg har lest, havnet den på mystisk vis i kassa. Denne måtte jeg ha!

Jeg har ikke kommet så langt. Dette er nærmest meditativ lesning. Den er ikke noe du skummer gjennom før du sovner for kvelden. Jeg vil ha tid og rom rundt meg når jeg leser slike bøker, og det har jeg ikke hele tiden. Men - det jeg har lest til nå, har fenget meg. Språket flyter avsted i en slags resonnerende dans. Her er små anekdoter og lengre funderinger blandet med sitater og referanser til vitenskap, poesi og popkultur. Dette er en en bok for den som liker å undre seg.

Ibant - når vi må skilles fra noen, når vi lengter hjem, når vi minnes tapte tider eller tenker over fort tiden har gått, eller vi blir dypt grepet eller takknemlige - kan vi kjenne på en følelse av - ja, nettopp vemod. Andre ganger kan det være en konkret opplevelse av skjønnhet som gjør at vi blir berørt og dypt påvirket. Det er så godt at det nesten gjør vondt - en bittersøt følelse.

Dette står på bokens bakside. Dere som kjenner meg, personlig eller via bloggen, har sikkert ikke vanskeligheter med å se at dette er ord som glir rett inn. Bare selve ordet vemod er et indre "spikerslag" i mine indre preferanser. Kanskje er det det for deg også? Jeg ser i alle fall frem til å fortsette lesningen.

Legger ved Gabrielles sång fra filmen 'Så som i himmelen'. Kjente det rykke lett på innsiden da jeg lå i badekaret og hørte på denne før idag. Hvilke sanger fremkaller vemod hos deg?

PS! Takk for alle kommentarer og innspill på forrige innlegg, både fra KriPi og fra dere andre. Nyttig og interessant! Kommer nok til å fjerne det etter en stund - siden dette var en kommentar ift et gammelt innlegg - men takker for relevant diskusjon og all support!

Håp

2011-10-20T09:59:00.004+02:00

Idag skinner sola, og det er rim på bakken. Det glitrer lett i høstfargede trær på utsiden og knitrer i peisovnen bak meg. Kjenner at denne kombinasjonen gjør godt for sjelen. Sammen med god kaffe, frisk juice og litt frokost, skaper det en god ramme for dagen. Og slike gode rammer - de tar jeg vare på.

Om et par timer kommer noen venninner av meg, inklusiv en baby, på enkel lunsj. Jeg har fått råd om å gjøre gode og fine ting som bygger meg opp, og jeg har merket at godt selskap og hyggelige settinger, hjelper meg fremover - sakte, men sikkert.

Jeg savner jenta mi og jeg tenker mye på hvordan denne høsten egentlig skulle vært. Rolige morgener med myk babyhud tett inntil kroppen. Trilleturer i skogen og bretting av små renvaskede kjoler. Barseltreff og røring i de første grøtmåltidene. Høsten ble ikke slik.

Når den ble slik den ble - og med tanke på at jeg for litt over fire måneder siden mistet min etterlengtede og første datter - opplever jeg likevel at høsten har bydd på flere lysglimt enn jeg kunne ane. Jeg er i sorg, men jeg henger sammen. Jeg har et trykk i brystet, men jeg klarer fortsatt å le. Jeg savner, men kjenner samtidig på de gode tingene knyttet til kjærligheten til Amélie.

Kanskje kan dette være til hjelp for andre der ute som akkurat har mistet. Kanskje har en ny englemamma vært innom akkurat idag. Sender deg i såfall mange gode tanker. Det er beintøft, men håpet vil skinne mot deg. Litt etter litt.

Sorgen og gleden, de vandrer til hope... Jeg kommer stadig tilbake til det.

En liten, søt Melua-snutt til slutt...

Til minne om alle englebarna

2011-10-15T15:49:00.015+02:00

Those we have lost don't go away
they are around us every day
Unseen, unheard, yet always there
Forever loved, forever dear

Idag er det den 15.oktober og den internasjonale Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day. Dagen som blir kalt Remembering Our Babies ble skapt for å gi støtte, bevisstgjøring og oppmerksomhet til de som har opplevd å miste et barn - i mors liv, i fødsel eller i ettertid. Den er 15.oktober hvert år. (Les mer HER.)

Idag minnes jeg min elskede datter Amélie Sofia (d./f. 2.juni 2011). Som jeg savner deg! Kjærligheten til deg hviler i hjertet mitt - dag som natt, hver time, hvert sekund.

Jeg tenner også lys for mine medbloggeres englebarn:

Mali-mo sin kjære Wilma
Gørils elskede Jesper
Plommas fine Nusse
Karolines etterlengtede Liam Sebastian
Annes lille Mads André
Martines skatt Felix
Stina-Maris kjære Noah

Mine varmeste tanker går også til Marias lille Mathias, Jannes kjære Ida... og til englebarna til alle dere som har skrevet til meg siden vi mistet Amélie.

Tenn et lys ikveld kl.19.00 du også, og skriv gjerne om dagen på bloggen din. Å huske de små skattene er å ære det korte livet de fikk. De blir aldri glemt av de som elsket dem høyest...

Mitt modigste bilde av Amélie hittil. Jeg ville jo gjerne vist frem hele henne - sånn i hjertet mitt - men kjenner at jeg har mine reservasjoner ift bloggen. Men dette bildet, det kan jeg dele. Det viser mer av kroppen. Føler på et vis det gjør henne mer virkelig for andre - noe som kjennes rett når jeg snakker om å ikke glemme...

Legger ved denne sangen, sunget av en mørkhåret nydelig jente som selv har opplevd sorg i livet. Noen ganger kan Amazing Grace føles litt klisje, men idag synes jeg det var godt å høre på den. Klikk HER for å se videoen i fullt format.

Bilder fra Italiaturen: Iseo - del 2

2011-10-14T16:06:00.005+02:00

Alt er liksom hakket mer estetisk i Italia... (til og med sprekkene danser fiffig nedover veggen... ;)

En fin dør...

Italiensk is - del 2...

Vi smiler og spiser is, nyter sol, god mat og drikke... Men Amélie Sofia er med oss hele tiden. Her har vi vært inne i kirken i Iseo, hatt tid til ettertanke og tent et lite lys for jenta vår. Jesper holder den nye propellen til lillesøsters grav...

Fine bygninger...

En av Jespers MAAAAANGE karusellturer... Vi følte oss som sånne typisk gira og latterlig stolte foreldre der vi stod og veivet og vinka til Jespersen runde etter runde. Ha ha! Men slik er det å ha barn og å se gleden og engasjementet i ansiktene deres.

En rosa, tom prinsessevogn. Symbolsk for meg der jeg står og ser på runde etter runde...

En liten tådupp...

Bouffa! Bouffa! (= Blåse, blåse!)

Kveldskos på et skikkelig "Lady og Landstrykeren-sted"...

Nok en karuselltur...

Deilig pizzalunsj ved strandpromenaden på et av våre favorittsteder...

Mer kaffe...

Italiensk is - del 3...

På båttur til Monte Isola - en nydelig øy i Iseosjøen...

Utsikt fra båten...

Meg og Jespersen...

Vel framme... Strålende vær, opp mot 28 grader i sola, olivenlunder og blått vann...

Nydelig!

Sommerliv i oktober...

Liten tøffing!

Løv in Italy!

Nok en tådupp...

Blomster...

Jeg får stadig følelsen av å være med i en italiensk film...

Utsikt fra øya...

Speidende fra pappas nakke...

Mye å se på fra båten...

Blant annet masse seilbåter...

Et av de siste bildene fra Iseo...

Bye bye! :)

Bilder fra Italiaturen: Iseo - del 1

2011-10-13T23:22:00.003+02:00

Viser her en del bilder fra de to første dagene i Iseo. Flere bilder kommer!

Iseo ved Iseosjøen...

Mr Amelie og Jespersen tar et pust i bakken...

En trang gate like ved leiligheten vi bodde i...

Rullesteinsbrostein... (og sneiper. Sitat Mr Amelie.)

En annen trang gate... Mange av dem. Sjarm!

Liten luring som styrer fælt med parasollsnorer på piazzaen i Iseo...

Nydelig utsikt...

Skumring, palmesus og bedagelig tusling og tasling langs strandpromenaden...

Mine fine to!

Italiensk is i kveldssol...

25 varmegrader, sol og sommerliv - men høstblader og -farger... I like the combo!

Strandpromenaden nede ved lekeplassen...

Båthavn...

I den lune timen før sola går ned... Nydelig!

Plakat ved restaurant...

Vi koser oss!

Frokost i leiligheten!

Utsikt fra vinduet... Det luktet bakverk, og vi hørte høylytte diskusjoner på italiensk - akkurat som forespeilet. Herlig!

Nok et bilde fra strandpromenaden...

Mr Amelie og meg - knipset med den velkjente armen ut!

Meg og Jesper...

Ved båthavna...

Svosj! - På lekeplassen...

Sjarmerende bygning!

Et formiddagspust i bakken: Kaffe americano og boller...

Italiaturen - og litt om den

2011-10-12T23:47:00.003+02:00

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når det gjelder å fortelle fra Italiaturen. Kanskje helt fra starten? I august kom nemlig en av mine gode venninner (Hilde) på døra med en pakke. Jeg ble - bokstavelig talt - tatt på senga. Litt sliten, i joggebuksemodus og lettere henslengt i senga med dataen på fanget. Hun sammenkalte hele familien Amélie, så der satt vi plutselig blant dyner og tepper mens Jespersen "basa" rundt. Hun fortalte at pakken ikke var fra henne alene, men fra vennene våre, og overrakte oss videre et kort med teksten:

"Kjære dere tre. Vi håper med dette å kunne gi dere et glimt av noe godt midt oppe i det vonde og vanskelige tapet av Amélie Sofia. Med varme hilsener fra venner & familie."

Hm? Hva var nå dette for noe? Inni esken lå det masse marshmallows, et lite fly og... et reisegavekort på 8000 kr tiltenkt Italiaferie! Vi ble helt målløse. Hilde var et eneste stort smil og fortalte at hun hadde kjørt i gang en kronerullings blant vennene våre - her var resultatet. Wow! Hva kunne vi si? Vi ble utrolig rørt og ganske så satt ut. For noen venner! Hilde sa at alle verket etter å gjøre noe godt for oss. De ønsket så inderlig å gi oss muligheten til å oppleve noe fint sammen, og hun var helt overveldet over positiviteten og givergleden. SÅ OGSÅ VI!

Siden vi ikke vet helt hvem som gav og detaljer rundt dette - det var en del av dealen - har vi gått rundt og ikke visst helt hvem vi skal takke, men noen bange anelser har vi. Vi fikk overbrakt en takknemlighets-hilsen via min venninne, og ellers har jeg passet på å takke ut i løse luften på facebook. Frustrerende - på en god og rørende måte - å ikke kunne takke folk skikkelig når man får en så fantastisk gave!

Tur ble bestilt i august, og fredag 30.september satte vi oss på flyet. Vår hoveddestinasjon denne gangen var Iseo, en liten by ved Iseosjøen i Lombardia. Siden vi reiste via Bergamo, la vi også inn en natt både der og i Milano. Jeg elsker å planlegge ferieturer og syr alltid sammen en egen reiserute. Jeg har aldri reist på chartertur - der har du ikke meg - men synes det er desto mer spennende å snuse opp spennende feriemål, hoste fram billige flybilletter og finne de ultimate hotellene og bostedene på egenhånd.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å dra via Pisa til Toscana-regionen også denne gangen, men reisetidspunktene matchet ikke helt med når Mr Amélie kunne ta fri. Da det dukket opp noen billige billetter til Bergamo og vi oppdaget at reisetidene var veldig ultimate i forhold til å reise med 2-åringen vår, slo vi til. Jeg visste at det lå et nydelig sted om lag 1,5 time fra Bergamo fordi jeg tilfeldigvis liker en side på facebook som heter Italiaferie. Mannen som står bak denne siden leier ut en leilighet i Iseo, og denne var etter alt hell ledig. Dermed var del 1 av Italiaturen i boks.

Vi vurderte å reise til både Venezia og Verona, men ble enige om å legge turen dit senere. Vi har en aktiv 2-åring, og 1,5 time med tog til Milano ville være mer enn nok. Vi var i Bergamo og Milano for tre år siden, men at man har vært et sted tidligere betyr jo ikke at det er "ferdigopplevd". Det er faktisk utrolig all right å reise tilbake til steder man har vært før, men med andre destinasjoner og opplevelser innbakt i planene.

Den ene grunnen til at det plutselig var litt stille her på bloggen, var altså at vi var seks dager i Italia. Flere bilder kommer! Dette er bare en sneakpeak og litt bakgrunnsinfo.

Har vi ikke noen fantastiske venner? (Og hun Hilde er et kapittel for seg selv... Wow!)

Og så vil jeg bare si - fordi jeg er litt vàr på dette - at selv om vi smiler på bildene og himmelen ser veldig blå ut, så er det ikke slik at vi nå har tatt et syvmilssteg videre i sorgen. Sorgen og gleden vandrer til hope. Slik er det og vil det være i lang tid fremover. Ting var ikke bare lett i Italia, selv om vi hadde en veldig fin tur. Jeg skal fortelle litt mer senere om den urovekkende følelsen av å ha glemt noe, mistet noe, over å mangle noe - hele tiden. Og hvor skummelt det plutselig er å fly. Om utygghet på nye steder. Om alt jeg ser at jeg må overvinne på sikt.

Livstegn

2011-10-12T11:30:00.000+02:00

Bare innom for å gi et lite livstegn. Det har vært litt stille de siste dagene av flere grunner; utpakking etter ferien, tid med min kjære (vi har hatt bryllupsdag), planlegging av trapp (ja, vi lever fortsatt en trappeløs tilværelse), en kraftig forkjølelse på meg, og sist, men ikke minst: Forberedelse og gjennomføring av en jentekveld jeg har planlagt i lang tid. Mer om det meste av dette kommer. Og så kommer det flere bilder fra Italia! Jeg må bare ta det litt rolig - har heldigvis blitt flink til å kjenne etter hva jeg har kapasitet til og ikke. Hvile er stikkordet. Jeg jobber båse fysisk og mentalt med å forberede meg til å jobbe igjen. En sammensatt greie - også noe jeg har en del tanker om - men det går sakte, men sikkert fremover.

Vi høres - fortere enn du aner! (Kanskje allerede ikveld?)

Ha en fin dag i solskinnet!

Bildet er fra Italiaferien vår. Hehe. Prinsessen som ingen kunne målbinde...

Bye bye Italy - hello Norway!

2011-10-06T15:03:00.001+02:00

Vi kom hjem fra La mia bella Italia igår ettermiddag! Ååh - hvilken tur! Skal fortelle mer og vise bilder! De som kjenner meg, kan se masse bilder på fb.

Og til deg som skrev til meg her om dagen og takket for tidligere Italiatips - flere tips kommer (selv om dette er fra en annen del av landet).

For øvrig: Tusen hjertelig takk for alle kommentarer, klemmer, oppmuntringshilsener - OG innspill til Voksenmanualen mens jeg har vært borte. Er så glad for alle dere ukjente der ute. Dere beriker meg, andre og denne bloggen!

4 måneder ♥ ♥ ♥ ♥

2011-10-02T08:30:00.004+02:00

Dette innlegget skulle blitt publisert igår.

Kjære Amèlie

Idag skulle du vært fire måneder. Jeg har ikke så mange ord her jeg sitter, men jeg tenker på deg. Hver dag - og litt ekstra i dag. Jeg savner deg sånn, og jeg skulle gitt alt for å oppleve hvordan du ville sett ut nå. Lubne kinn, et lurt smil, søte små hårfjoner dansende på ditt runde hode.

Jeg minnes hvordan det var å holde din lille hånd i min, og når jeg lukker øynene og kniper dem hardt igjen, klarer jeg å fornemme følelsen.

Denne uken er det nasjonal datteruke. Flere har skrevet på facebook: "Om du har en vakker datter som du elsker mer enn du kan beskrive, kopier og lim dette i din status. Din datter kommer til å holde din hånd en del av livet, men være i ditt hjerte hele livet." Mer enn noe, er dette virkeligheten for meg. Du er i mitt hjerte hvert sekund, hvert minutt, hver time og hver uke - ja, resten av mitt liv.

Ønsker du var her.

Når du ikke er her, kjenner jeg sorgfylt glede over at du får hvile hos Gud. Jeg tror det - mer enn noen gang - og på et vis gir det meg håp.

Mamma

Tegningen er en gave fra en av mine blogglesere, Kikki. Tusen takk!

Overfladisk skolykke

2011-09-29T23:20:00.002+02:00

Når livet byr på utfordringer, kan det være godt å unne seg noe fint. Her om dagen kjøpte jeg noen nye høststøvletter i kalveskinn fra Sapatos. Jeg hadde svinset forbi dem to ganger tidligere, men på tredje forbi-svinsing, måtte jeg kikke ordentlig. Det var et et eller annet deilig hverdagslig og behagelig med dem. Egentlig var de ganske annerledes i fasongen enn andre støvletter jeg har, men jeg likte dem!

Gode og varme, i grått skinn med helt fantastisk kvalitet, mulighet for både oppbrett og nedbrett - og snertne å bruke på gåtur i høstværet. (Min kjæres reaksjon da han kikket ned i posen: Hæ? Har du kjøpt støvler? Hmf. Ja, mulig de er litt støvelaktige, men det var kanskje det jeg kind of likte? Skinnstøvler - for skogsturer i raslende løv...)

Vanskelig å fange skinnkvaliteten på foto, men de var så fine! Finnes i både cognac-farget og mørkebrunt skinn. (I min størrelse hadde de bare grå, men det gjorde ingenting.) Skulle noen føle seg inspirert, vil jeg tipse om å legge en ullsåle oppi for å gjøre dem mykere. Selve sålen var litt hard nemlig.

Hurra for litt overfladisk skolykke! Gjør godt for øvre lag av sjelen - midt i sorgens dal...

En liten klargjøring

2011-09-29T15:08:00.001+02:00

På grunn av noen henvendelser, vil jeg bare si i fra tydelig: Jeg ønsker ikke å bli linket til fra større nettaviser på grunn av innlegg jeg skriver. Det er hyggelig med anerkjennelse, men jeg ønsker ikke massiv pågang inn i bloggen på grunn av "tabloide linker", spesielt på grunn av at jeg skriver om sorgprosessen. Det er veldig hyggelig at mennesker finner veien inn hit, men jeg har ikke så mye til overs for linking fra større nettsteder og aviser. Se for øvrig kommentar øverst til høyre i bloggen min.

Voksenmanualen

2011-09-28T23:53:00.009+02:00

Innimellom har jeg delt fabuleringer rundt dette med å bli eldre. Idag, i forbindelse med at jeg ryddet stua med et lite hjertesukk, vandret tankene mine igjen til dette med voksenlivet...

Jeg føler jeg rydder og rydder, men jeg kommer aldri i mål!

Det vil si, jeg har jo valgt å overse en del av hverdagsrotet, men for å holde det pent her krever det virkelig oppfølging. Leker her, smuler der, klær på gulvet, skokaos i gangen, for ikke å glemme papirfjellet på kjøkkenbenken! Har andre det slik, eller er det bare vi? Jeg konkluderte med at det umulig bare kan være jeg som føler jeg lever i en ryddekarusell (selv om jeg stadig hopper av) - men hvorfor hørte jeg aldri noe om dette da jeg var yngre?

Det hadde i grunnen ikke vært så dumt å få ting svart på hvitt i en slags "voksenmanual": Jo mer etablert du blir, jo mer hverdagsrot blir det. Du kan bare belage deg på å bruke masse tid på vedlikeholdsrydding!

Dette er jo logisk nok, men jeg hadde aldri gjettet at det skulle være SÅ mye å holde styr på etter at jeg fikk barn. For å utdype litt: En stor del av hverdagslivet handler om opprydding og vedlikehold, systematisering, klesmerking, smulefjerning og støvsuging, utallige klesvask-omganger, enda mer utallige bretteprosesser, betaling av regninger, diverse viktigtelefoner, kildesortering, arkivering av kvitteringer, sortering av klær som har blitt for små, bortpakking av babyutstyr man ikke trenger lengre, et raid i kjelleren i ny og ne... Og nei, vi stryker knapt klær, mopper bare når vi må, og tar stadig hybelkaniner på fersken. Jeg føler ikke innsatsen står til resultatet, for å si det sånn. Jeg hadde rett og slett aldri gjettet at vi kom til å bruke så mye tid på rydding og nødvendige ærend!

Jeg vet vel ikke akkurat om en helside i den fiktive Voksenmanualen, hadde utgjort den store forskjellen. Kanskje er det greit med alt man ikke vet på forhånd? Men - tanken på en fiffig voksenmanual satte seg likevel fast i hjernebarken. Det er i grunnen mye man kunne tatt med i en slik en! For jammen var det mye jeg ikke visste da jeg var ung og ikke-akkurat-dum, men i hvertfall uerfaren, uvitende og naiv.

Skulle jeg bidratt med noen punkter i Voksenmanualen, kunne jeg for eksempel tatt med (og her vandrer jeg galant fra hverdagsrot til mer dyptpløyende ting):

♥ Når du blir voksen, må du lære å stole på deg selv. Mennesker skuffer, selv de du er mest glad i; ikke bli overrasket. Senk heller forventningene. Slik frigjør du MASSE energi til å nyte livet! Summa summarum: Ikke fall i surpomp-fella!

♥ Når du passerer 20, ikke bli overrasket dersom du etterhvert opplever en livskrise. Plutselig kan det være at ting ikke henger slik sammen som du trodde. Muligens er ikke livet så sorthvitt som du tenkte. Kanskje må du gjennom dype daler og høye fjell for å finne deg selv. Men don't you worry! Tar du de indre prosessene på alvor og har venner og familie rundt deg, vil du komme styrket ut av det.

♥ Som voksen kommer du til å trenge indre styrke. Det VIL fra tid til annen blåse friskt rundt deg. Det kan handle om endringer i relasjoner, forhold som tar slutt, overganger i forbindelse med flytting eller ny jobb, kriser av ulike slag. Dette er helt vanlig og en del av livet. Nei, det er ikke deg det er noe feil med. Jobb med deg selv, og forbedre det du kan, men bygg selvtilliten din så du står støtt i stormen.

♥ Den rette er gjerne ~~nesten~~ alt du har drømt om - og HELT annerledes!

Jeg kunne fortsatt i det vide og det brede. Punktene mine hadde ikke akkurat så mye med ryddekarusellen å gjøre, men det er utrolig hva noen smuler og hybelkaniner kan utløse av tankeskred, gitt.

Nå lurer jeg på hvilke punkter DU ville slengt med i Voksenmanualen! Kanskje noen tenåringer forviller seg inn her og ser lyset? Det kan være dype ting, lærdom av mer humoristisk art, hverdagslivssaker eller simple filleting.

Jeg lytter...

For å lese flere av mine fabuleringer rundt det å bli voksen, trykk HER. Tror det finnes seksten innlegg innenfor temaet. Innlegget "Lite visste jeg... "(HER) oppsummerer en hel del.

På gjennomreise

2011-09-28T12:11:00.008+02:00

En av mine lesere - faktisk en av de som følger oss litt ekstra opp etter det som har skjedd - minnet meg på et gammelt innlegg fra 2005. Jeg hadde glemt dette, og utrolig nok (og i all ydmykhet) gav det meg noe å lese det selv. Det handler om å miste noen man er glad i. Jeg legger det ut på nytt som en del av bearbeidelsen av sorgen. Sender også en ekstra tanke til en som står meg nær og som i disse dager har det tøft pga kjærlighetssorg.

De menneskene som rører sterkest ved oss, er likevel bare på gjennomreise. Kommer. Drar. Hjertet åpner seg opp, ønsker velkommen - først med øynene, så med ordene, deretter med hud og hår. Det er da man er liten. Det er da man lever, da man føler, da man er seg - hele seg - på godt og vondt.

Hvinende rop i sjelen. Ømme hender i det indre landskapet. Dirrende åpenhet og eimende håp. Kanskje? Kanskje denne gang? Vinden som stryker deg lett over magen. Bladene som omgir deg med beskyttende glans. Solen som skinner og skinner og skinner... Et hvilende hjerte. En skjelvende streng. En vár og fin glede som ingen kan ta fra deg. Ingen annen enn den som gav deg gleden.

Og nå? Vakum i den røde, dunkende muskelknuten. Hulrom i årene. Skrik i det indre lanskapet. Et ønske om legge seg ned, bli ett med jorden, kjenne man smelter sammen med den usynlige vinden. Vekk, vekk, vekk...

Det går jo ikke. Man er her. Man er ikke vekk.

Man pakker sammen, legger det vakre i en liten pose. Kysser det lett, fukter det med tårene. Legger posen med det fine i en liten rosa eske og putter den varsomt og motvillig i den lille skuffen i hjertet.

Bildet er en gave fra Krusedull. Tusen takk!

Gleden

2011-09-27T23:28:00.002+02:00

Er det noe rart sorgen og gleden vandrer til hope? Her er GLEDEN - bokstavelig talt!

Søndagskos for to dager siden; hopp og sprett og basing i senga. Man kan også kalle det levende "posing" med nye klær bestilt fra nett.

I love u, Jespersen!

Dødsårsaken - og veien dit DEL 3

2011-09-27T02:17:00.011+02:00

I femten uker ventet vi. Nå har vi fått svar. På mange måter har det vært godt å endelig ha en konklusjon og noe konkret å forholde seg til. Jeg tror ikke det har gått opp for meg før nå, hvor mye denne ventingen har innvirket på sorgprosessen. Jeg visste forsåvidt at det ville ta tid å få de endelige svarene. Kanskje det i så måte er riktigere å si at uvissheten har stjålet krefter og skapt mye mer kaos enn jeg har skjønt. Denne vakumfølelsen har tæret på innsiden, som en slags seig pauseknapp med usikkert utslag.

Nettopp derfor er skrivingen så nyttig for meg. Jeg setter meg ned, kommer i berøring med det jeg har på innsiden, sorterer tanker og jobber konsentrert med å bearbeide en del følelser. Når ting står der - svart på hvitt - så ser jeg mange ting så mye klarere selv. Opplevelsen av å befinne seg i en vakumtilstand, kan kanskje sammenlignes med å drifte rundt i storm på åpent vann. Nå har jeg en midlertidig øy å oppholde meg på. Når stormen har mildnet, vil jeg kanskje på sikt kunne klare å komme meg tilbake til land.

Når man opplever en så traumatisk ting som å miste barnet sitt rett over termin, skjer det noe med perspektivet på godt og vondt. Jeg kommer til å si litt mer rundt dette ved en senere anledning. En ting av det gode slaget, er at alt det vonde og hjerteskjærende genererer en slags trang til lysglimt, til å finne positive sider midt i alt som man uansett ikke kan rømme fra. I hvertfall er det slik for meg. Når ting allikevel er så tøft, leter man både bevisst og ubevisst etter gode ting å klamre seg til.

Rent konkret har jeg, i forbindelse med de endelige svarene, tenkt over tre ting av det bedre slaget midt i det fryktelig vonde. For det første: Vi har fått konkrete svar. Mange gjør ikke det; i så mange som 25 % av tilfellene med dødfødsel forblir konklusjonsfeltet åpent. Patologene og legene har i mitt tilfelle kommet frem til dødsårsak (Føtal Trombotisk Vaskulopati), noe som gjør det mulig å følge meg opp på en bedre måte i neste svangerskap. For det andre: Blodprøvene mine viser at jeg ikke har Leidens mutasjon, protein S- eller C-mangel, utslag i forhold til dibatetes eller noen av de andre risikotilstandene knyttet til blodpropper. Det må jeg si jeg anser som positivt. Jeg synes på den andre siden det er vanskelig å forholde seg til GBS, men jeg prøver å finne ut så mye jeg kan om mulige måter å forhindre kolonisering av bakteriene (oppblomstring). For det tredje: Jeg blir satt på blodfortynnende i fremtidige svangerskap. Det tar på ingen måte vekk frykten, men det er i alle fall et konkret tiltak.

På det mer følelsesmessige plan merker jeg at det å endelig ha fått svar, er som å bla ett kapittel videre i boka. Boka er tykk og lang, men i en så krevende prosess applauderes alle musesteg. Nå kan jeg konsentrere meg om andre sider av sorgprosessen og slik være i stand til å bearbeide mer av det som har skjedd. (Det er nemlig nok å forholde seg til.)

Jeg skrev noe i forrige innlegg om tanker som har gjort meg svimmel. Allerede etter de første prøvesvarene, da jeg fikk vite at det var funnet Gruppe B-Streptokokker hos både meg og Amelie, gjorde jeg meg tanker om hva som kunne skjedd, dersom hun ikke døde. Jeg leste side opp og side ned, og forstod at GBS-infeksjon kunne gi alvorlig sykdom i form av blodforgiftning (sepsis), lungebetennelse og hjernehinnebetennelse. I noen tilfeller kan sistnevnte føre til døvhet, blindhet og CP. Dette skjer jo sjeldent rent statistisk - mange barn som får GBS-infeksjon blir faktisk friske - men jeg hadde jo allikevel ikke statistikken på min side i dette tilfellet. Så kom rapporten om funn av blodpropper i morkaken. Jeg leste om barn som hadde fått varige mèn på grunn av manglende næringstilførsel, men sa til meg selv at disse tankene lett kunne bli en slags "spekulativ trøst" for å finne mening. Allikevel fortsatte denne tanken å ligge der, og en dag våknet jeg med en slags sterk fornemmelse av at Amélie hadde blitt syk om hun hadde fått leve. Folk kan si det de vil om dette, og jeg har ikke selv noen sterk mening rundt denne fornemmelsen, men den var reell. Da legen i sluttsamtalen sa at det ikke er uvanlig at barn født i tilfeller med Føtal Trombotisk Vaskulopati får skader i hjernen, kjente jeg svimmelheten komme. Ting jeg har lest i etterkant bekrefter at FTV (denne spesielle blodpropptilstanden) "er nært forbundet med CP og alvorlige hjerneskader". Klart det gir noen tanker...

Tenk om hun hadde blitt født levende... Og tenk om hun hadde fått skader i hjernen? Hva om jenta mi på toppen av det hele hadde fått en GBS-infeksjon etter fødsel? Blodforgiftning, hjernehinnebetennelse...? Hadde hun blitt blind? Hadde hun blitt døv? Begge deler? Fått CP, andre alvorlige skader? Tenk om vi hadde fått et multihandikappet barn? Hvordan hadde jeg taklet det?

Jeg kjenner til mennesker som har - eller har hatt - alvorlig syke barn. De elsker dem høyere enn himmelen. Ville ikke valgt dem bort for alt i verden. Men det er et tøft liv. Et veldig tøft liv. For både foreldre og barn. Jeg ville aldri valgt bort Amélie. Aldri. For meg er livet ukrenkelig. Allikevel tenker jeg med frykt på hvordan jeg skulle håndtert livet dersom hun hadde blitt alvorlig syk. Hvordan hadde hun hatt det, den fine jenta ni? Og Jesper - oppe i dette? Og oss to? Man skal trå varsomt når man behandler slike temaer. Dette her er vanskelige tanker og kanskje ikke slik man snakker høyt om. Jeg skriver allikevel med visshet om at mange av disse følelsene er universelle. Er det ikke en av foreldres største redsel, å få et alvorlig sykt barn? Å ikke fullt ut forstå barnets behov? Å måtte kjempe med byråkratiske instanser og skrive mangfoldige brev for å få hjelp og avlastning? Å alltid være sliten, utmattet og full av motstridende følelser?

Når jeg tenker på disse tingene, kjenner jeg meg uvel og svimmel. Svimmel fordi jeg ikke vet hvordan jeg hadde taklet en slik situasjon. Uvel fordi jeg innerst inne ville hatt Amélie Sofia hos meg uansett. Jeg ville jo aldri at hun skulle dø! Jenta mi, lille jenta mi - en mor vil alltid ofre seg for sitt barn! Allikevel er det noe inni meg som dirrer av skrekk når jeg tenker på disse tingene. Jeg er så redd for hvordan jeg hadde taklet et slik liv - rent konkret. Er hun spart for noe? Er vi?

Samtidig så vet vi jo ikke. Hun så ikke syk ut. Hun så stille og livløs ut. Vi vet ikke hva som hadde skjedd dersom hun hadde blitt født levende. Dette blir jo til syvende og sist det jeg kaller en "spekulativ trøst" for å finne bakenforliggende mening. Hun hadde ikke trengt å bli alvorlig syk. Kanskje hun hadde fått noen lærevansker - that's it - og levd et fantastisk og fullverdig liv sammen med oss. Jeg klarer allikevel ikke fri meg fra tanken på alle tenk om og hva hvis. Blodpropptilstanden som hadde pågått en tid, en mulig GBS-infeksjon etter fødsel... Tenk om hun hadde blitt født, for så å bli syk og dø fra oss etter fødselen. Jeg var i det minste forberedt i et døgn før fødselen ble satt i gang. Men - når jeg tenker etter, ville jeg jo gjort ALT for å se øynene hennes, for å høre henne skrike, for å oppleve en varm og levende bylt tett inntil huden. Det er ikke lett. Det blir feil uansett hvordan jeg tenker... Jeg kommer ingen vei i den klamme labyrinten.

Når jeg tenker på uttrykket spart fra noe, kjenner jeg også ambivalens på innsiden. Hvorfor skulle vi være spart - og ikke andre jeg kjenner til? På samme måte som hvorfor andre jeg leser om, får mirakelbabyer som overlever både tøffe fødsler og hjertestans. Hvorfor overlevde ikke Amelie? Og hvis vi skulle bli spart, kunne vi ikke da blitt spart litt før? Det er mange vanskelige tanker og følelser knyttet til disse tingene. Mange hvorfor, mange ubesvarte spørsmål. Samtidig vet jeg livet aldri er rettferdig. Det skjer mange uforståelige ting. Jeg slutter heller ikke tro på hverken mirakler eller Guds inngripen. Ikke englevakt heller for den saks skyld. Min grunntro og mine erfaringer sier på innsiden at Gud vet og Gud ser. I livet mitt har jeg både opplevd sorg, skuffelser, store tap, og mirakler, gode gaver og overnaturlig beskyttelse. Jeg har ikke kontrollen, men jeg hviler i en omsorg som overgår min egen forstand. Å være spart fra noe, trenger ikke handle så mye om det overnaturlige perspektivet, men mer det faktiske og rent konkrete: Vi har mistet jenta vår. Kanskje hadde hun blitt alvorlig syk. Når det først er skjedd, kan vi gjøre oss tanker om at både henne og vi har fått slippe en tøff situasjon.

Etter å ha fått svarene og etter mange tankerunder som beskrevet overnfor, har jeg klart å komme frem til i alle fall noen ting. Det som har skjedd, er skjedd. Jeg skjønner at det ikke hjelper å lure mer på alle tenk om og hva hvis, selv om de naturlig kommer. Det er heller ingenting jeg kunne ha gjort annerledes, og jeg kan ikke klandre noen. Selv ikke Gud - for jeg tror på en Gud som vet og som ser. Jeg kan lure på hvorfor Han ikke gjorde det ene eller det andre, men jeg merker at Han er hos meg - midt i smerten. Hvor skulle jeg ellers fått denne styrken fra?

Det gir ingen mening at Amélie Sofia skulle dø i mors liv, i min mage, rett over termin. Det er meningløst, hjerteskjærende og rett og slett brutalt. Men - midt i det meningsløse - ser jeg at jenta mi og det jeg skriver om henne, gjør noe med mennesker rundt meg. Hun har satt et avtrykk og har fått en stemme gjennom min. Mange, etterhvert veldig mange, har skrevet til meg og latt meg få kjenne en enda større takknemlighet over det lille, korte livet hun fikk.

Amelie, jeg savner deg så inderlig.
Du kom - og du dro,
og du tok med deg en bit av hjertet mitt.
Jeg lurer på om det kan bli helt igjen noen gang.
Takk for alt du gav meg i ni måneder.
Takk for skjønnheten,
for underet, for perspektivet du brakte med deg.
Du ble ikke skapt for intet.
Ditt liv var ikke forgjeves.

Bare fortsett å skriv kommentarer, inspill, delt liv. Det gir meg mye - både kunnskap, trøst, nye tanker, ettertenksomhet og oppmuntring. Tusen takk for alle kommentarer i de siste to innleggene. Dere skulle bare visst hvor mye det betyr. Godt med tilbakemeldinger når man deler såpass åpent fra eget liv, så - takk!

Dødsårsaken - og veien dit DEL 2

2011-09-21T20:55:00.007+02:00

Før vi mistet Amélie Sofia, visste jeg svært lite om dødfødsler. Jeg har jo hørt skrekkhistorier om dødsfall på grunn av navlestreng rundt halsen, og mulig jeg såvidt har lest noe om morkakesvikt på nett, men utover det har jeg følt meg ganske rolig som gravid. Jeg nevnte dette med navlestreng rundt halsen på ultralyden med Jesper,men jordmoren sa at jeg ikke måtte gå rundt og tenke på dette: Det er så uhyre sjeldent at slikt skjer, du må ikke ødelegge graviditeten med å gå rundt å være redd. Jeg klarte faktisk å legge disse tankene til side. I dette svangerskapet følte jeg meg enda tryggere. Riktignok hadde jeg noen runder med tanker rundt Downs syndrom, men alt i alt hvilte jeg i gleden over herlige spark i magen.

Den skjebnesvangre dagen, tirsdag 31.mai, snudde min verden opp-ned. Der inne, på et lite undersøkelsesrom med lysblå benk og ultralydapparat, ble det konstatert at Amelies hjerte ikke lenger slo. Jeg husker sjokket og fortvilelsen som om det var igår. Jeg så vantro på min kjære, han så like sjokkert på meg. Jeg skjønner det ikke, jeg bare skjønner det ikke, gjentok jeg igjen og igjen. Der fosterlyd ikke blir funnet, må dette bekreftes av to leger. Vi nevnte for den andre legen at Jesper hadde vært syk noen dager. Han hadde hatt høy feber både rundt 17.mai og noen dager før dette. Om han hadde utslett? - Utslett? Vi klarte ikke tenke klart. Ikke som vi hadde tenkt over. Men har ikke barn alltid noen prikker her og der? Hva visste vel vi? Hadde vi ikke vært oppmerksomme nok? Frykten grep tak i meg som en klam klo, og jeg følte nærmest at de siste ukenes minner spant rundt meg i sirkel. Er vanlig sykdom plutselig farlig nå? Skal jeg miste babyen i magen fordi Jesper går i barnehage? Det meste kommer jo derfra... Legen forklarte noe om den femte barnesykdom og parvo-virus, og jeg kjente jeg ble helt kvalm. Femte barnesykdom? Jeg har jo bare hørt om den fjerde! Finnes det virkelig et skummelt "vanlig" virus som kan forårsake fosterdød?

Jeg har alltid vært en person som har lest meg opp på aktuelle temaer, så også i svangerskapet. Når var det jeg ikke hadde fulgt med i timen? Hva slags informasjon hadde glippet langs veien? En jordmor som såvidt var innom for å gi en beskjed, tok et fast tak i skuldrene mine og så meg rett inn i øynene: Vit at det er ingenting som du kunne gjort annerledes! Ingenting! Det ristet på innsiden og jeg klarte på ingen måte å ta det til meg. Hva visste vel hun? Var ikke det der bare en standardfrase man sier til mennesker i sjokk? For det skal dere vite: Som gravid og ansvarsfull mamma er veien fra et slikt sjokk til selvbebreidende tanker faretruende kort. Hver nerve i kroppen skriker av alle lungers fulle kraft: HVA KUNNE DU HA GJORT ANNERLEDES? Et barn skal jo ikke bare dø inni magen!

Jeg merker jeg har behov for å skrive litt om prosessen frem mot svaret. Det er en del av bearbeidelsen. Sjokket, de indre anklagene, følelsen av å ha gått glipp av viktig informasjon, den plutselige frykten for vanlig sykdomstegn - alt henger sammen. Midt oppe i dette skal man være mamma, gå gjennom en dødfødsel, kjenne hormonene fyke gjennom kroppen, planlegge begravelse, forholde seg til andre, sørge og leve i et vakuum av uvisshet. HVORFOR DØDE BARNET MITT? Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at usikkerheten og spørsmålene på innsiden har vært gnagende, intense, utmattende. Der andre ser en 32-årig kvinne handle mat i butikken eller sykle sønnen sin til barnehagen, vet man selv at hele ens indre er som tunge spindelvevnett av uvisshet, tomhet, sorg, selvbebreidelse og savn.

For å ikke bli helt ko-ko, begynner man å tråle nettet for informasjon. Vi visste at det ikke var snakk om noen navlestreng rundt halsen. Det så de jo etter fødselen. Men fantes det kanskje andre navlestrengskomplikasjoner? Og selv om morkaka så normal ut - er det ikke først etter obduksjon man kan uttale seg tydelig? Amélie så normal ut og hadde ingen tegn til hverken Downs eller andre trisomi-varianter. Kanskje det heller var en mystisk genfeil? Noe som ville gjøre det lettere å takle at hun ikke fikk leve? Men - ville vi egentlig ha dèt svaret? Kunne ikke det i siste instans øke risikoen for et sykt barn senere? Jeg leste videre om uforklarlig krybbedød i mors liv. Ja, det kunne det være. Kanskje så mystisk og uforklarlig at risikoen umulig kunne være til stede ved et eventuelt nytt svangerskap? Men uforklarlig? Nei, huff, åssen skulle vi klare å leve med det? Så kom jeg over en nettside om Gruppe B-Streptokokker, laget av en kvinne som hadde mistet barnet sitt på samme måte som meg. Jeg skalv inni meg. GBS - det måtte jo bare være det! Jo mer jeg leste, jo mer uggen ble jeg. Hvorfor hadde jeg ikke hørt om dette før? Og hvorfor blir ikke alle gravide testet her i Norge?

De første prøvesvarene kom, og lettelsen skyldte over meg da jeg fikk høre at det ikke var snakk om parvo-viruset. Ergo hadde ikke Jesper smittet meg (og dermed Amélie) med sykdom via barnehagen. Men det er funnet rikelig vekst av Gruppe B-Streptokokker, sa legen. Jeg knakk sammen på innsiden. Er det dødsårsaken, spurte jeg. - Vi kan ikke gi noen endelig dødsårsak før alle prøvesvar er kommet, men slik det ser ut nå er dette det eneste som kan indikere noe i retning årsak. Det er gjort funn hos både deg og barnet. Denne dagen var jeg langt nede. Jeg skrev innlegget "Dagen idag" og gråt meg i søvn. Hvorfor hadde jeg aldri hørt noe om GBS? Jeg hadde helt fine urinprøver gjennom hele svangerskapet, så det hadde ikke vært grunn til mistanke om infeksjon. Jeg leste at urinveisinfeksjon kunne indikere GBS, men det hadde jeg heller aldri hatt. Om jeg hadde visst noe om de hersens bakteriene, kunne jo en antibiotikakur tatt knekken på dem. Da kunne jenta mi levd!

Jeg leste alt jeg kom over om temaet og ble mer og mer fortvila. Det var allikevel en del ting jeg undret meg over. Amélie døde i magen - hvordan i all verden kunne de bakteriene komme inn? Hverken vannet eller slimproppen hadde gått, så de naturlige barrierene var jo der. At det var funnet GBS hos henne, kunne jo også bety at hun var blitt infisert på vei ut fødselskanalen, dvs etter at hun var død.

Kort om GBS: Gruppe B-Streptokokker (betahemolytiske streptokokker) er en bakterie som alle mennesker har i kroppen sin. Den vanligste plassen for disse bakteriene er nese/hals-regionen og "underetasjen". Om lag 30 % av alle gravide har denne bakterien som en naturlig del av sin bakterieflora. Bakterien i seg selv er ufarlig - vi trenger faktisk en hel del bakterier i kroppen vår - men om den blomstrer opp under et svangerskap, kan den vandre oppover til barnet eller smitte under fødsel, og føre til infeksjon. En infeksjon kan føre alvorlig sykdom (blodforgiftning, hjernehinnebetennelse eller lungebetennelse), i verste fall til fosterdød. En antibiotikakur kan stoppe oppblomstring, men bakterien kan allikevel komme tilbake. Man snakker om å være bærer av GBS fordi bakterien finnes der som en naturlig del av bakteriafloraen. Du kan lese mer utfyllende på nhi.no (HER). Om du ønsker å lese om GBS på siden til hun som har mistet barnet sitt, gå HIT. I Norge har man valgt å ikke teste alle gravide fordi man primært er opptatt av resistensproblematikken. Hyppig og utstrakt bruk av antibiotika kan føre til resistens hos stammer av GBS. Dette kan igjen gi nye utfordringer. I tillegg handler det om samfunnsøkonomi. USA har valgt en annen linje.

Tilbake til Amélie. Det var vanskelig å forholde seg til alt jeg leste, for på den ene siden skjønte jeg at det var snakk om en svært vanlig bakterie. Noen mener at så mye som 40 % av alle kvinner er bærere. (Dersom 1000 leser bloggen min hver dag, har altså 3-400 av dere GBS i kroppen.) En lege jeg snakket med, sa at denne bakterien finnes overalt rundt oss - i jord, i mennesker, i dyr - og den er ikke farlig i seg selv. For en som har fått høre at barnet kanskje kan ha dødd av betahemolytiske streptokokker, beroliger ikke akkurat dette. For meg er det her antagelig dødsbakterien, husker jeg at jeg tenkte.

Men så kom noen nye funn. Den midlertidige oduksjonsrapporten var blitt oppdatert, og nærmest i en bisetning på seksukers-kontollen nevnte vikarlegen: Men så er det disse blodproppene, da. Blodpropper? Hadde hun feil journal foran seg? Nei, det var funnet masse små blodpropper i morkaken. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte av skrekk eller synke sammen i apati. Hva blir det neste? Hva mer skal jeg gå rundt å være redd for? Takke meg til manglende funnsvar! Hun leste opp noen medisinske ord og uttrykk; nevnte noe om ikke typisk sykdomsbilde og forvirring rundt funnene. Blodproppene var mange, og en av årene i navlestrengen var tett av levret blod, men det var ingen tydelige infarkter i morkaken. Slike små blodpropper gir ofte veksthemming pga mangelfull næring til barnet, men det mystiske i Amélies tilfelle var at hun var normalvektig ved fødsel. Jeg var til oppfølging i uke 34 og 37 pga lavt symfysemål, men ultralyden viste et friskt og aktivt foster. Gjennomstrømmingen var god. Hun hadde et vekstavvik på 8 %, noe som tilsa at hun var under gjennomsnittet i størrelse, men fortsatt innenfor normalen. Det var altså ingen tegn til veksthemming. Legen fortalte meg at de kom til å ta opp mitt case på et møte der ekspertisen på sykehuset samles. Patologene og legene skulle gå gjennom funnene, komme frem til dødsårsak og diskutere oppfølging. Møtet fant sted først i begynnelsen av september. I forrige uke hadde vi sluttsamtale.

Når jeg skriver disse innleggene, kunne jeg sikkert nøyd meg med et par saklige setninger om den endelig konklusjonen. Det var det jeg først hadde tenkt. Men - for min egen del er det godt å bearbeide også denne delen av sorgprosessen. Alle tankene, den lange ventetiden, all frykten, uvissheten rundt de konkrete funnene, all usikkerheten, vakumfølelsen; det har vært fryktelig slitsomt. Når jeg skriver, merker jeg at jeg på et vis skriver av meg mange vanskelige følelser. Ved å ta dere med på denne reisen, deler jeg vel så mye en historie om å vente på en dødsårsak. Jeg forstår godt om det blir mye å lese, og jeg forventer på ingen måte at dere dveler ved disse innleggene. Samtidig vet jeg mange leser med stort engasjement. Dere har fulgt meg siden sjokkbeskjeden, mange enda lengre, og kanskje kan det være godt å få del i noen svar.

For hva var egentlig dødsårsaken? Det var blodproppene. Eller mer nøyaktig en tilstand som heter Føtal Trombotisk Vaskulopati (FTV). Føtal betyr relatert til fosteret, trombotisk vil si "forårsaket av blodpropper" og vaskulopati vil si "sykdom i blodkarene". Det handler altså om en tilstand som gjør at det over tid dannes masse blodpropper i morkaken. Det pågår gjerne over uker eller måneder og kan ikke sees på ultralyd. Men - et betydelig vekstavvik hos barnet eller manglende gjennomstrømming i navlestrengen, kan oppdages på ultralyd og indikere at noe er galt. Hos Amélie var det ingen tydelige tegn på dette. Blodproppene fører til at områder i morkaken gradvis dør. Hva som til slutt gav dødsstøtet i hennes tilfelle, er vanskelig å si, men kanskje den tette blodåren i navlestrengen har hatt noe å si? Eller kanskje hun plutselig og brått fikk for lite næring? Jeg vil helst ikke tenke for mye på det.

Barn som blir født i tilfeller der føtal trombotisk vaskulopati har forekommet, får ofte skader i hjernen. I obduksjonsrapporten stod det at det ved denne tilstanden ikke er uvanlig å se tromber og infarkter i hjernen, men i dette tilfellet var det ikke mulig med videre undersøkelse. Cerebral Parese (CP) er ikke uvanlig. Dette fortalte legen meg, i tillegg har jeg lest om det selv. Det skal sies at det er lite stoff å finne, og jeg har inntrykk av at det er en sjelden tilstand. Jeg fant kun noen medisinske nettsider på engelsk, (f.eks HER, HER og HER).

Hva kommer så FTV av? Generelt kan blodpropper i morkaken komme av tilstander hos mor som gjør at blodet koagulerer dårlig, f.eks Leidens Mutasjon. Diabetes og revmatisme kan være andre bakenforliggende årsaker. Graviditet i seg selv gir noe økt risiko for blodpropp. Mine blodprøver viser at jeg ikke har noen tilstand som gir økt risiko for blodpropper. Jeg har hverken Leidens, protein C/ protein S-mangel eller noen av de andre risikotilstandene. Jeg har ikke sukkersyke/ utslag på diabetestesten eller noen form for revmatisk sykdom. Du har rett og slett hatt uflaks, var legens ord til meg. I neste svangerskap vil jeg bli satt på blodfortynnende medisin.

Hva så med Gruppe B-streptokokkene? De er ikke satt som dødsårsak. Jeg hadde ingen tegn til infeksjon rett etter fødsel. Selv om bakterien ble funnet hos Amélie, var det ikke tydelige tegn på infeksjon i kroppen. Men - hadde hun levd ved fødsel, kan det være hun hadde utviklet infeksjon og alvorlig sykdom. Blodproppene og GBS har ingen ting med hverandre å gjøre, men jeg gjør meg noen tanker om hvilke utslag disse to tilstandene tilsammen kunne gitt dersom hun hadde levd. Jeg blir svimmel bare jeg tenker på det.

Dette blir langt. Jeg får samle noen siste refleksjoner og tips i del 3. Har noen erfaring med GBS-infeksjon, blodpropper i morkaken og mer spesifikt Føtal Trombotisk Vaskulopati, gjerne skriv noen linjer i kommentarfeltet. Det går an å være anonym. Synspunkter og tanker mottas også. Eller bare en klem - jeg er fortsatt veldig mottagelig for denslags. Nå vet dere altså dødsårsaken.

Dødsårsaken - og veien dit DEL 1

2011-09-19T00:31:00.011+02:00

Det blir spesielt å skrive disse to neste innleggene. Spesielt fordi det sluttvis oppsummerer og konkretiserer den medisinske delen av alle spørsmålene som har gnagd på innsiden. Mange har bevisst eller ubevisst ventet på å få vite hvordan jenta vår bare kunne dø inni magen. Kanskje det er riktigere å skrive håpt på, for det er ingen selvfølge at vi deler akkurat dette. Jeg vet ingen krever det av oss heller.

Vi har tenkt oss nøye om. I grunnen bestemte vi oss tidlig for å ta endelig stilling etter at obduksjonsrapporten var kommet. Underveis har vi delt noe med enkelte rundt oss - for å lette litt på trykket - men det er først nå vi har konkludert med åpenhet. Det blir vanskelig å skulle sette en grense for hvem som skal få vite hva eller ikke. En annen side er at folk snakker uansett; da synes vi det er bedre å få styre informasjonsstrømmen selv. Men - den kanskje aller viktigste grunnen, er at det skremmer så mange hvordan ei frisk og rask sparkejente brått kan dø. Spesielt gravide som leser her inne eller som har sett meg underveis i graviditeten, har uttrykt sjokk over at svangerskapet kunne ende slik. Til syvende og sist ser jeg ingen grunn til å holde dette for meg selv. Jeg har valgt å dele innlegget i to. I denne delen skriver jeg litt om veien frem til svaret og deler noen refleksjoner rundt dette.

Noen prøvesvar fikk vi allerede etter tre uker. Vi fikk innsyn i flere funn ved neste samtale, og jeg hadde noe kontakt med legene på telefon etter dette. Det har selvsagt dukket opp spørsmål underveis, og jeg har ikke vært redd for å ta kontakt når jeg har lurt på noe. Jeg har erfart at man må være litt "på hugget" i en slik situasjon. Vi kunne valgt å vente på den endelige obduksjonsrapporten, men vi ønsket å få vite ting ettersom svarene kom. Det er pluss og minus ved begge strategier. For vår del har vi kunnet fordøye detaljene i rapporten litt gradvis. Jeg har lest meg opp på aktuelle temaer og slik vært bedre rustet til å forberede spørsmål som har dukket opp. Ulempen har vært at det har vært usikkerhet rundt det endelige svaret, og selv om jeg klarte å sette "dødsårsak-knappen" på vent i sommer, merket jeg at utålmodigheten tok overhånd i begynnelsen av denne måneden. Jeg lurte på hvorfor ikke jeg hørte noe fra sykehuset (skulle de ikke hadde det endelige møtet sitt rett etter ferien?), og jeg ble oppgitt da jeg ikke fikk tak i aktuelle kontaktpersoner etter flere iherdige forsøk. Denne uken, tirsdag 13.september, ringte legen meg (en flink og hyggelig en som sådan). Vi fikk komme til samtale dagen etter.

Før vi mistet Amélie Sofia, ante jeg ingenting om hvor mange svangerskap som dessverre ender galt. Sett i forhold til alle friske barn som blir født er ikke andelen høy her til lands (ca 3 dødfødsler per 1000 fødte barn). Rent tallmessig handler det om over 200 dødfødsler hvert år. Da er ikke senaborter tatt med. Bak de tallene finnes over 200 berørte familier, enda flere om du regner med involverte søsken, besteforeldre, tanter, onkler osv. Over 200 mammaer opplever det samme som meg hvert år. Etter å ha vært medlem på Englesiden en stund, et lukket forum for foreldre som har mistet barn, skjønner jeg at jeg på ingen måte er alene. Det er trist å tenke på. Samtidig er det godt å ikke føle seg alene. Å oppleve det vi har gjort, gir meg tanker om at det å få et frisk og levende barn, i sannhet ER et mirakel.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg skriver fortsatt for å bearbeide - og jeg går grundig til verks. Jeg skriver for å hjelpe, og til det trengs det konkret informasjon. Men vil ikke disse tallene bare skremme gravide som leser dette? Kanskje. Men dette er virkeligheten. Det ER skremmende å tenke på at over 200 barn dør rett før eller etter fødsel hvert år. Da er det kanskje ikke så spesielt likevel at vi er flere englemammaer som bare denne sommeren har mistet det mest dyrebare vi har og som valgt å dele det via bloggene våre (jeg, Anne, Martine og Stina Mari blant annet. I tillegg deler Mali-mo en del tanker nå to år etter).

Men - om du blir skremt av tall, kan du også la statistikken oppmuntre deg. I de aller fleste tilfeller går det faktisk bra. Det gjør det! Vi snakker majoriteten; dødfødsler er unntaket. Dette er noe jeg må si til meg selv. Av alle de hundretusenvis av mammaer som har mistet barnet sitt etter uke 22, har de alle fleste opplevd å få et frisk og levende barn - kanskje flere - etterpå. Dette gjør ikke sorgen over det døde barnet mindre, på ingen måte, men det sier noe om at det går an å få gode erfaringer etter å ha havnet på feil side av statistikken. Det er også noe jeg stadig må minne meg selv på. Livet er en langt større gave enn man skulle tro og et svangerskap et større under enn mange skal ha det til.

I neste del, skal jeg konsentrere meg mer om de konkrete svarene, samt gi noen tips. Jeg har aller først hatt behov for å reflektere og gi litt bakgrunnsinformasjon.

Kilde: http://www.lub.no/dodfodsler

Listemodus: Fine ting

2011-09-17T00:58:00.007+02:00

Jeg er en listeperson, og siden det er såpass lenge siden jeg har operert med noen lister, vel, så er det på tide med en. Jeg er generelt opptatt av å glede meg over de små ting. Så også i den tiden vi nå går igjennom. (Jeg prøver i alle fall - midt i sorgen - og får det faktisk til...)

Her er noen fine ting jeg makter å glede meg over:

♥ At det er høst. Ingenting slår denne årstiden. Mens andre ergrer seg over at sommeren er over, fryder jeg meg over kjølig luft, vakker høstssol, høstløv, muligheten til å (snart) begynne med skjerf og vanter, stearinlyskvelder, te med brune sukkerbiter og "curl up"-kvelder i sofaen.

♥ Franskbrent kaffe - som alltid.

♥ Jespersen min! Som stikker av når vi skal kle på han pysj, som ler rått av rare ting, som kaller sokker for "tjåkk" og som brer teppe over mamma eller pappa i sofaen. Han har lært seg å bestille pølse og pommes frites på restaurant (med andektig mine sier han "pø'sse og fjiii") og er ellers en lykkelig pode med både humor, empati og temperament. For øvrig tror han klut er løsningen på alle helsemessige problemer (sand i øyet, blod på fingeren, dult i armen - you name it). Love him!

♥ En ny bok jeg gleder meg til å lese (om lengsel og vemod - mer om denne kommer etterhvert...)

♥ Hjemmelaget bringebærsyltetøy laget av Maria (Les om henne HER)

♥ Min kjære! Maken til kvalitetsfyr skal du lete lenge etter! Han smiler og tuller, snekrer og fikser, safter og sylter, deler og kommuniserer, stryker meg i håret, herjer med Jesper, deler på middagslagingen, snakker alvor i søvne (og husker ikke døyten dagen derpå), bryr seg om andre og er til stede.

♥ Rent sengetøy som lukter deilig

♥ Tanken på en ferietur vi har i vente

♥ Mailer og kommentarer fra alskens fine lesere (Takk for bilder forresten! Fortsatt muligheter...)

♥ Å se storesøsteren min oftere fordi hun har flyttet til samme by

♥ Muligheten til å la kroppen og sinnet få hvile. Trenger det - og gjør det så mye jeg kan

♥ Fine mennesker som har betydd noe spesielt for meg i det vi går gjennom (alt fra familie og venner, til helsepersonell og nye bekjentskaper)

♥ At vi har en fin grav å gå til...

God helg!

Tilbake på rom nr 8

2011-09-15T01:26:00.005+02:00

Idag - 14.september - var jeg tilbake på rom nr 8: Rommet jeg fødte på, rommet der jeg delte de viktigste minnene etter fødselen. Jeg var nemlig til samtale med en jordmor på sykehuset, på en poliklinikk som spesielt tar seg av kvinner med fødselsangst og traumatiske opplevelser.

Det har ikke vært så lett å vite hva jeg har behov for når lege eller jordmor har lurt på hva jeg trenger av samtale og oppfølging. Jeg har i grunnen ikke fødselsangst. Jeg vet ikke helt hva jeg har og ikke har. Jeg har opplevd et sjokktraume - og jeg har vært gjennom en smertefull dødfødsel uten smertestillende. Har jeg fått bearbeidet denne, har jeg spurt meg selv. Jeg har egentlig ikke fortalt alle detaljer rundt fødselsforløpet til andre enn foreldrene mine, søstre og noen få venninner. Ikke fordi jeg ikke har villet, men fordi det har vært mange andre ting som har vært viktigere å snakke om. Fødselsopplevelsen har også vært... - personlig, kanskje. I hvertfall for en tid. Jeg har villet ha den inni meg og bearbeide den litt for litt.

I sommer ble jeg enig med legen på sykehuset om å avtale en samtale med jordmor på denne klinikken. Så kunne jeg fortelle historien fra A til Å; se om det lå noen ubearbeidede ting der og deretter ta det derfra. Idag var dagen.

Det første som slo meg da jeg kom inn på barselavdelingen, var tanken på at det var her, i disse gangene, jeg skulle tuslet bort til kantina med Amélie i gjennomsiktig sykehusseng. Jeg skulle nytt brødskiver med deilig saltpølse og agurk mens blikket stadig ble dratt mot det lille hodet som stakk opp av dyna. Jeg skulle kikket nysgjerrig på andre bybakte mammaer og smilt glad og gjenkjennende ved synet av deres små. I stedet var jeg bofast på rom nr 8. Du kan hente maten, du, sa jeg til mannen min. Om det går bra for deg. Det gjorde det. Jeg bare unngår å se på de andre babyene, sa han. Jeg skjønte at jeg aldri hadde klart å vandre bortover gangene på barsel med nummen kropp og tomme hender. Jeg bodde på rom 8 og valgte å isolere meg fra omverdenen, også den lille som fantes på sykehuset.

Det var ikke slik det skulle vært, nei, tenkte jeg da jeg satt på ventestolen i korridoren før idag. Isolert på et rom. Avskåret fra lykken i gangene og skjult med min egen sorg. Der lå jeg, eller satt jeg, i senga og leste kondolansehilsener og vurderte sanger til begravelsen, samtidig som jeg tittet bort på den stille, lille kroppen. Så absurd egentlig.

Rommet lå mye nærmere kantina enn jeg husket. Så kort unna de andre jeg var, tenkte jeg fra ventestolen min. Jeg husker jo jeg hørte babygråt gjennom ventilasjonsanlegget på badet. Isolert eller ikke - akkurat den var jeg ikke avskåret fra. Det var så sårt høre andre levende babyer som gråt og hikstet, mens min egen lå dørgende stille i en sykehusseng. Den lille, fine jenta mi. Hun fikk jo oppleve gangene på barsel. Livløs og tildekket av en dyne, på vei til kjølerom på nattestid.

Det var litt rart å være tilbake i omgivelsene. Man skulle kanskje tro jeg ville knekke sammen i det jeg tok første skritt over døstokken til barsel, men - nei. Jeg kjente, overraskende nok, at det var litt verdifullt oppe i det hele å være der igjen. Det var her hun ble født. Det kjentes også som en slags seier å vandre rakrygget inn på avdelingen og merke at det gikk bra. Ingen tårer, ingen hiksting. Bare veldig mange tanker og minner.

Jeg la merke til at det var ganske stor sprekk mellom gulv og dør på hvert rom. Da gikk det i grunnen opp for meg hvor lite lydisolert familierommene faktisk er. Jeg skulle jo aldri født på et slikt rom! Saken var at jeg ikke rakk å bli forflyttet til en fødestue. Jeg rakk aldri å få noe smertestillende. Det var en styrtfødsel, og smertene var deretter. Idag, der jeg satt i gangen, slo det meg hvor godt det må ha hørtes. Hjelp! Hva må de andre ha tenkt? En litt vanskelig tanke, men det er uansett ikke noe jeg får gjort noe med.

Samtalen hos jordmor var fin. Det var godt å kunne dele hele historien under ett. Hun spurte om jeg ville se rommet, og det kjente jeg at jeg ville. Rom 8. Rommet der jenta mi ble født, der historie ble skrevet og livet mitt ble forandret for alltid. Det var spesielt å bevege seg inn akkurat denne døren, nå i ettertid. Rart, men også en form for bearbeiding. Nå har jeg vært her. Og det gikk fint. Nå finnes det ingen magisk terskel i forhold til barselavdelingen lengre. Det vonde er jo inni meg, ikke i veggene på sykehuset.

Etter samtalen tok jeg heisen to etasjer opp og møtte Mr Amélie. Idag var også en spesiell dag av andre grunner: Sluttsamtale og oppsummering i forhold til obduksjonsrapport og alle prøvesvar. Nå vet vi årsak. En side er bladd om, og et vakuum borte. Jeg har bestemt meg for å dele litt rundt dette - etterhvert.

Illustrasjonen er en gave fra bloggleser Vilde. Tusen takk!

Tanker - og en sang

2011-09-12T22:10:00.007+02:00

Jeg har hatt noen dager hvor jeg har kjent mer på det meningsløse og hjerteskjærende i at jenta vår brått skulle dø inni magen. Fire dager over terminen - rett over målstreken - etter ni lange måneder, stopper bare hjertet å slå! Det er så ufattelig og sårt. Svimmelheten siver innover meg og gjør meg nummen og redd når kveldene faller på.

På èn måte har jeg for en stund siden kommet til en slags aksept i forhold til at det har skjedd. Jeg klarer å forholde meg til det som et faktum; som en uønsket, men virkelig del av livet mitt. Vi har i så måte kommet langt i sorgprosessen - lengre enn forventet. Jeg går ikke rundt og er deprimert og sorgtung 24 timer i døgnet - det er nok mer slik at jeg går ut og inn av sorgens mange rom. Jeg gleder meg over Jespersen min og er snill mot meg selv. Men sorgprosessen er komplisert og uoversiktlig. Jeg sitter ikke med kontrollen. Noen dager blir jeg overrumplet av en overveldende matthetsfølelse. Livet har gått videre for andre, men tre måneder er ikke lenge når man har mistet det mest dyrebare man har. Små ting som før har krevd lite, krever plutselig mye av meg. Det er ofte vanskelig å sovne på kvelden, for de vonde tankene tar overhånd.

Sjokket har satt dype spor. Spor i form av engstelse, av dirrende spørsmål, av hudløshet, av noe sårt og vanskelig jeg for alltid må forholde meg til. Kanskje det går an å si at jeg ved siden av tapet over Amélie, opplever en slags sorg over sorgen. Jeg ville jo aldri at dette skulle bli en del av livet mitt!

Ikveld fant jeg igjen Anything about June av Unni Wilhelmsen, en sang jeg nesten hadde glemt. Jeg kan ikke huske å ha reflektert videre over teksten tidligere, men plutselig ble den så sterk. Min lille datter ble faktisk født i juni. Nå tror ikke jeg at hun ble left alone, for jeg tror Gud holdt henne i sine armer da hjertet sluttet å slå, men dette med at ingen vet hvordan Amélie ville blitt, gir en sår gjenklang i meg.

Hvem hadde du vært, jenta mi? Hvordan hadde du blitt? Hvem hadde du lignet på? Jeg skulle så gjerne visst...

You can call her June
Though she wasn`t born that month
And the things I would have song for her,
would have been about all I wanted

Nobody knows
Why she was left alone
Nobody knows, anything at all
Anything about June

Oh June, who would sleep through all of November
And some things growing in my windowsill,
were there to make me remember

Nobody knows, what she could have been
Nobody knows....anything
Anything about June

Oh June
Who I know disappeard in may
And the things you`ll hear in a lifetime
Is nothing
nothing she would say

Nobody knows
'bout her wind, and where it blows
Nobody knows...anything at all
Anything about June
Anything about June
June

(Unni Wilhelmsen)

Bildet er en gave fra en av mine lesere, Marit R. Tusen hjertelig takk!

Lastebil

2011-09-11T00:11:00.002+02:00

Veldig stas med lastebil! Her "prøvekjøres" gravemaskinmannens store kjøretøy. Andektig liten gutt i førerhuset...

God helg videre!

Amélies bildebank - et spørsmål om hjelp

2011-09-08T13:33:00.015+02:00

Oppdatering: En leser spurte om mailadressen ikke fungerer. Det gjør den - jeg har allerede mottatt flere bilder :) Tusen hjertelig takk! Ps! Pass på å få med alle prikker i adressen som altså er: skriv.til.amelie78 @ gmail.com (men uten mellomrommet før og etter alfakrøllen).

Utrolig nok - dette bildet er ikke arrangert, men et fanget øyeblikk av min lille sønn som var fryktelig opptatt av å blåse på vindmøllen vi kjøpte dagen før Amèlies tremånedersdag...

Innimellom føler jeg for å skrive en liten, felles takketale til dere som skriver kommentarer og byr på dere selv i form av innspill, tips, klemmer og omtanke. Noen skriver jevnlig - jeg legger merke til navnene - og noen legger igjen spor en gang eller to. Tusen hjertelig takk! Jeg setter så pris på alt sammen. Tenk at dere tar dere tid til å vise omsorg på den måten! Jeg har kjent på mye glede og forundring når jeg har lest kommentarer som har tikket inn. Andre ganger har jeg hatt stor nytte av konkrete tips. Så er det alle de fine diktene, sangene og sitatene som flere har vist meg. Ikke visste jeg at det fantes så mange bra mennesker der ute!

Det er flere som har skrevet noe i retning "hadde jeg bare kunnet gjøre noe; hjelpe deg på et eller annet vis". Jeg har tenkt at tanken teller, og at det nok ikke er så mye å få gjort. Men - plutselig ser jeg et behov. Et litt finurlig og enkelt behov knyttet til bloggen min.

Når jeg skriver om ulike temaer, er det ofte fint å ha et bilde knyttet til teksten. Jeg liker best å bruke egne bilder eller illustrasjoner, men noen ganger må jeg ty til lånte bilder. Linker da til kilden så godt det lar seg gjøre, men føler meg noen ganger litt usikker med hensyn til dette. Andre ganger ser jeg for meg et motiv i hodet, men så mangler jeg rett og slett bilde. I det siste har jeg skrevet en del om det å gå gjennom en sorgprosess, og jeg begynner å slite med å finne bilder.

Her om dagen fikk jeg en idè. Måtte tenke meg litt om, men kom frem til at jeg skulle tore å spørre:

Vil dere hjelpe meg? Vil dere ut og fotografere litt - som en dedikasjon til Amélie Sofia?

Det er altså snakk om å ta et bilde, gi det til meg, og slik gi meg rettighet til å bruke bildet på bloggen min (I så måte delt rettighet over det aktuelle bildet). Dere må gjerne merke bildet med liten navnelogo. Jeg kommer også til å skrive nederst "Dette bildet er tatt av NN og er en gave til Amelie78". Du kan velge om du vil operere med nick eller med fullt navn. Jeg kommer til å legge alle bildene i en mappe kalt "Amélies bildebank" og bruke dem ved behov. Jeg kan ikke love at jeg får brukt alle, men jeg håper og tror jeg vil finne anledning til å bruke hver og ett av dem.

Jeg savner spesielt bilder knyttet til sorg og det å miste et barn. Det kan være konkrete bilder (en mor som ligger lent over en seng og gråter, et blikk preget av sorg, nærbilde av en tåre på kinnet,hender som holdes, bilde av en som trøster en annen, et ektepar i sorg e.l.) eller noe mer abstrakt (natur, skyggelandskap eller noe annet kunstnerisk). Jeg har også et stort ønske om et bilde av ei lita jente, gjerne mørkhåret (men ikke et must) som sitter på kne og ber (HER er noen ideer). Eller som ser om mot himmelen.

Generelt; motiver av ei lita jente med mørkt hår som løper bortover, sitter på en stein, smiler eller ler, er også noe jeg ser for meg. Slike bilder vil synliggjøre noen av drømmene mine knyttet til Amélie. Bilder av en liten lubben babyhånd eller fot gåt også an.

Kanskje noen har egne ideer. Bare følg ideen! Jeg savner også bilder som kan illustrere tomhet, denne knugende steinen i magen, en følelse av tristhet, ensom sorg og lignende. Og av mer positiv art: bilder knyttet til tekster der himmelen eller evighetsshåpet kommer fram. Det å være englemamma er også et tema. Eller en liten engel?

Man trenger IKKE være proff for å ta slike bilder. Eventuelt bruk litt bildebehandling - dus ned kantene, gjør om til sorthvitt eller et svakere bildeuttrykk - men ikke tenk at bildet skal være så fryktelig proft. Man trenger heller ikke redigere. Du kan bruke egne familiemedlemmer som "modeller" eller låne noen du kjenner. Om du ikke vil at ansiktet skal synes, kan du ta et bilde der ansiktet skjules. Det går også an å lage en grafisk illustrasjon; en tegning eller noe annet.

Jeg aner ikke hvor mange som føler seg kallet til denne oppgaven, men vit i alle fall at jeg kommer til å være dere evig takknemlig. Jeg har ikke helt kapasitet eller mulighet til å ta et tjuetalls slike bilder selv, men kanskje dere kan bidra til å forme denne bloggen gjennom Amélies bildebank? All ære til dere i såfall!

Bilder kan sendes til adressen skriv.til.amelie78 "ætt" gmail.com (skriver ikke alfakrøllen pga frykt for spam-post). Gi gjerne bildet en tittel om du vil. Du kan eventuelt skrive en kommentar under her om du har sendt en mail. Jeg sjekker nemlig ikke blogg-mailen hver dag. Noen frist? Tja - så fort som mulig uten at du føler stress? Innen september kanskje? I oktober vil jeg i alle fall trekke ut en som får en gave av meg.

På forhånd - tusen takk! Jeg håper noen vil hjelpe meg! :)

Klokskap på en trøye

2011-09-06T16:14:00.000+02:00

Noen ganger kan en T-skjorte få sagt det. Dette budskapet svinset min lillesøster rundt med i sommer. Embrace it!

Om morkne vannrør, indre og ytre kratere

2011-09-05T12:21:00.010+02:00

En ting jeg ikke orket å skrive så mye om da det stod på som verst, var det store vannrørprosjektet som ble påbegynt i august. Et godt råd til mennesker som har det tøft: Ikke begynn på store hus-og-hage-prosjekter når det stormer på innsiden. Det er en svært dårlig kombinasjon. Vi kunne dessverre ikke velge.

For en tid tilbake begynte det plutselig å strømme slam og ekkelt vann opp av sluket i kjelleren. I tillegg luktet det kloakk ute ved takrennene, og det bråkte og ploppet inne i klosettet. I første omgang tømte vi septikktanken, men da denne måtte tømmes fire uker senere, innså vi at noe var alvorlig galt. Jeg ble - som vanlig - veldig bekymret og trodde det var skjedd noe feil med hele rørsystemet ved oppussingen av vaskerommet i fjor. For å gjøre en lang historie kort: Vi fikk noen til å se på det, og det viste seg at de gamle avløpsrørene ute var tette og ødelagte (vi har hus fra 1962). Her måtte det graves. Min kjære forklarte at det maks ville ta en uke og være et forholdsvis greit prosjekt.

Rasering av gammel trapp med en gedigen monsterpigg. Og ja - det bråkte.

Det viste seg at ikke stemte. Jeg klarer ikke forklare alt rent teknisk, men rørene gikk ikke der de rent logisk skulle gå. Det finnes dessverre ikke tegninger over rørene knyttet til huset vårt, så da måtte gravemannen i grunnen bare grave - og grave. Greia var nemlig at vi skulle koble oss på det kommunale. Etterhvert hadde vi en ekspert her som sendte et lite rør-kamera ned i systemet. Det viste seg at rørene våre gikk om lag tretti meter i retning naborørene, der disse så møttes. Utenfor dette lå koblingen mot det kommunale.

"Vi skal bare grave litt, bytte ut noen rør og klappe sammen igjen. Tar maks en uke!"

I praksis betydde dette ikke bare fjerning av belegningsstein på halve gårsplassen vår, men omtrent hele, rasering av mur med betongkant ned mot kjelleren, fjerning av støpt betongplatting til søppelkassene, rasert plen og steinkant, midlertidig fjerning av noen furubusker, og hele 30 meter med en gedigen vollgrav foran hele huset vårt. Siden vi allikevel skulle skifte ut den gamle murtrappa med en ny, måtte den gamle hakkes i hjel med en stor pigg (muren gikk ned i jorda, som en del av grunnmuren), og når vi først var i gang med alt dette, kunne det være smart å gjøre litt dreneringsarbeid. Det sier seg selv, at dette prosjektet ble mye dyrere, større, mer tidkrevende og voldsomt enn antatt. Bare oppryddingen og alt som skulle på plass etterpå, gjorde meg helt svimmel.

Monsterpiggen i arbeid! Skrekk og gru!

Jeg taklet det hele overraskende dårlig. Vi har vært gjennom mye oppussing og renovering siden vi overtok huset - slik er det gjerne når man kjøper gamle hus - og det har vi møtt med både smil og pågangsmot. Denne gangen var jeg helt fortvilet. Ikke passet det; vi trengte ro, hvile og tid sammen, og ikke var det lurt med tanke på at vi hadde/ har mer nok med sorgprosessen. I forhold til dette hadde vi dessverre ikke noe valg. Faktisk var de gamle avløpsrørene helt morkne, og min kjære sier jeg skal prise meg lykkelig over at dette ikke ble oppdaget på vinteren. (Graving av 30 meter vollgrav i minus 20 grader - jeg ser den...)

For å se størrelsesforholdet; sjekk ut "teskjekjerringa" i grøfta (Mr Amèlie)...

Som jeg skrev i innlegget om skjerpede sanser og andre sider ved det å gå gjennom en sorgprosess (HER), kan sorg gi seg utslag på andre måter enn tårestrømmer og lut rygg. Etter at vi mistet Amèlie og etter terrortragedien, har jeg hatt mye frykt og uro i kroppen. Dette kom veldig opp i forbindelse med rørprosjektet. Jeg ble litt satt ut - hvorfor skulle jeg ikke håndtere noe slikt liksom - men nei, jeg sov dårlig og gikk rundt og var livredd for alt som kunne gå galt. I tillegg dukket det opp mange kjipe, uforutsigbare ting. Hvorfor finner vi ikke rørene? Blir alt ødelagt nå? Hvor mye kommer dette til å koste? Men kjære, vi har jo ikke kapasitet til å rydde opp i alt dette etterpå? Du begynner jo snart å jobbe igjen etter ferien! Og blir det jeg som må ta meg av Jesper hver dag under dette prosjektet? Tenk om jeg har en tøff dag og føler jeg ikke makter det? og kjelleren - kommer det til å strømme vann inn der hvis noe går galt? Går ikke galt, sier du? Hvordan kan vi vite det, det har jo dukket opp ganske mye uforutsigbart underveis i dette prosjektet? Og den piggen, hvor stor er den? Hæ? Kommer til å hjalle i hele gata vår? Kommer huset i det hele tatt til å stå?

I følge hybelgutta, går vi drastisk til verks fordi vi er lei dørselgere...

Nå i ettertid klarer jeg faktisk å smile litt av de siste bekymringene, men da det stod på som verst var det helt reelt. For noen år siden så jeg et program om et stort kjøpesenter som kollapset i løpet av 20 sekunder på grunn av en liten sprekk i en mur (link HER), og jeg var regelrett nervøs for at huset vårt skulle klappe sammen. Nå mister vi huset også, tenkte jeg. Jeg pakket - hold dere fast - verdisakene mine og rømte ut i hagen da piggingen begynte. Litt av et syn i mitt indre hode nå i ettertid; jeg som sitter likblek i en hagestol, hakker tenner og tviholder på en veske med verdisaker og Amèlies hånd- og fotavtrykk! Men så reelt var det for meg. Det høres jo nesten litt sykt ut, men jeg forteller det likevel. Etter at man har opplevd et så stort tap, et så gjennomgripende sjokk, og på toppen av det hele blitt rystet av 22.juli et par uker før, skjer det noe med kroppen. Alt kan skje, roper det i hver fiber. Jeg er såpass oppegående at jeg skjønner at dette her er noe som må bearbeides for ettertiden - det går jo ikke an å gå rundt og være redd for alt - men akkurat i sommer har jeg kalt en krakk for en krakk. Er jeg redd, så er jeg redd.

Nye rør - en plutselig nødvendighet...

Jeg har blitt overrasket av hvordan sorgprosessen har gitt slike konkrete og fysiske utslag. Bare det å se ut vinduet, ta innover seg et totalt rasert landskap rett på utsiden; jord, skitt, stein, dype grøfter, halvferdig arbeid, uvisshet rundt gangen videre, har vært fysisk slitsomt. Det har vært som om de ytre kraterene, har synliggjort de indre kraterene på en eller annen merkelig, overveldende måte. Det har vært slitsomt, overraskende, energitappende og en totalt ny erfaring.

Og hvordan det har gått? Vel, huset står. Rørene ble funnet, det viktigste arbeidet gjort. Vi er ikke ferdige, og det tar sin tid når det ikke lengre er ferie, men vi ser lys i tunellen. I forrige uke krøp vi til korset og ba om hjelp i form av en "dugnads-forespørsel" på facebook. Vi innser at det har blitt litt mye for oss, og det tar så fryktelig mye tid og krefter. Jeg føler spesielt på at det blir for mye for Mr Amèlie - han skal jo henge sammen også, ha et visst overskudd til jobben sin. Det er fryktelig mange som har sagt "bare si fra om dere trenger noe hjelp", så nå konkluderte vi: Ja, nå trenger vi visst det. I ettermiddag og i morgen får vi litt hjelp med legging av belegningsstein og noe opprydding. Vi får håpe det går rette veien og at vi blir fort ferdige!

Jeg sier igjen - ikke legg opp til store, uforutsigbare prosjekter om du er i sorg. Dette var en av de tingene jeg for min del taklet overraskende dårlig. Nå skal jeg prøve å fokusere på alt som faktisk har gått bra! Kanskje jeg blir sterkere av alt dette?

Framskritt! Bilde knipset for fem minutter siden. Mr Amèlie klargjør for legging av belegningsstein... Og hva den den lille biten foran til høyre er? Jo, "trappeklossen" som jeg kaller den. Mr Amèlie har støpt denne for å lage en jevn avslutning på den raserte gamle trappen. Jesper er fryktelig opptatt av at pappa skal lage "nyyy tapp"...

3 måneder ♥ ♥ ♥

2011-09-02T12:33:00.007+02:00

Kjære Amélie Sofia

Livet går videre for folk flest, men idag står det ekstra stille for oss. Det er merkedagen din.

Du hadde vært tre måneder nå. Lubben i kinna og med noen promille flere hårfjoner. Jeg klarer ikke å la være å lese om barnets utvikling på en side på nettet, for jeg har et sånt sug inni meg etter å vite hvordan du hadde vært. "Din 3 måneder gamle baby koordinerer nå bedre hode og øyebevegelse, slik at det kan følge deg med blikket når du beveger deg rundt i rommet." Jeg ser deg for meg. Jeg svinser rundt på kjøkkenet mens de store øynene dine - ja, jeg tror du hadde hatt store øyne du også - følger med på hvert skritt.

"Ved 3 måneders alder pludrer og smiler babyen til alle. Det svarer deg på forskjellige måter: smiler, nikker, hviner, hyler eller blåser bobler." Du løfter hodet forsiktig og pludrer under babygymmen. Jeg smiler til deg, pakker ting møysommelig ned i stelleveska og gjør klar til tur. Idag tar vi søskenvogna for vi skal hente storebror tidlig. Det er fortsatt plass i den lille babybag'en - Mountain Buggy har jo så små bag'er - og jeg tar på deg det fine hjemmestrikkede settet som Victoria i Bergen, hun jeg oppdaget via finn, strikket på bestilling til deg. Nå passer det ordentlig, og du er så fin, så fin!

I barnehagen løper Jespersen mot oss og sier "Mamma! A'jiiii!" Han drar deg i foten som stikker opp av dyna og ler som bare Jesper kan gjøre. Så går vi tur inn i skogen, videre forbi kirkegården og ut i sola som skinner på denne fine høstdagen. Det lukter friskt, det er favorittårstiden min, og jeg er lykkelig.

Slik drømmer jeg. Hver dag. Og det finnes sikkert mennesker som mener man skal putte alle disse drømmene ned i en låsesikker skuff. "Så slipper de å plage deg, så kommer du videre". Jeg har aldri hørt på råd fra besserwissere. Besserwissere vet heller ingenting om hvordan det er å miste barnet sitt som man har ventet og ventet på, gjort alt klart til og som har fylt hjertet med kjærlighet i ni måneder. Nå har det gått tre måneder og jeg har kommet litt videre i sorgen, men kjærligheten forsvinner ikke. Den blir bare sterkere. Ni pluss tre måneder, det er et helt år, det! Ett år gammel kjærlighet forsvinner jo ikke bare.

Så derfor merker jeg at det hjelper meg å hente frem drømmene mine. Det gjør vondt, men det er også fint å se alt som finnes inni mammahjertet mitt selv om du er borte. Jeg henter frem hver drøm, titter litt på dem, gråter, blir stille, noen ganger vemodig, før jeg legger dem forsiktig tilbake i skuffen. En ikke låsbar skuff, men likevel et sted jeg kan lukke, for å kunne ha gode hverdager. For å komme videre.

Du er ikke her. Vogna står ny og urørt i kjelleren. Det lysegrå strikkesettet ligger i babyskuffen inne på Jespers rom. Det er høst, favorittårstiden min. Sola skinner i den klare høstluften, men jeg kan dessverre ikke gå forbi kirkegården.

Jeg håper du ser hvor fint jeg har gjort det til deg. Høstlyng - for favorittårstiden. En lysrosa rose - for kjærligheten som aldri forsvinner. Men vindmøllen - den ville storebror ha selv.

Vindmøllegutt på graven

2011-09-01T22:17:00.002+02:00

I ettermiddag har vi vært på kirkegården og gjort det fint på graven. Føler litt på at det ikke har vært så pent der i det siste, men det blir liksom så fort stygt. Enten er det for mye sol, eller så er det for mye regn. Vi har byttet til god plantejord, vi vanner hver gang vi er det, men jammen må man ha grønne fingre for at en grav skal holde seg velstelt til enhver tid. Hm.

Nå er det i alle fall fint der. Vi tente lys, plantet lyng og pyntet med en lysere rosa potterose på høyre side. Jeg skal legge ut et ordentlig bilde i morgen, ikveld er det fokus på min lille go'gutt. Han fikk en liten vindmølle fra Plantasjen, og fløy rundt og blåste og styra. Han ble etterhvert ganske opptatt av at Amélie skulle få vindmøllen og plasserte den ned i jorda. Det gikk noen sekunder, så var den i hånda hans igjen. Du kan bestemme selv, Jesper - du kan gi den til Amélie eller ha den selv, smilte jeg til han. Neida, lillesøster skulle få den. Ned i jorda med vindmøllen igjen!

Der ble den en god stund mens pappa og Jespersen stelte de to andre gravene vi har ansvar for. Så var det tid for å gå. Men nei, det gikk ikke. Den, den, ropte vindmøllegutten.

Det ble nok litt for hardt å gå fra den lille, fine snurrende dingsen. Hehe.

Musikk på en torsdag

2011-09-01T11:51:00.002+02:00

Litt musikk idag. Via lillesøsters fb-profil, oppdaget jeg denne. Det er en akkustisk versjon av en sang som synges av noen langt mer kjente artister, men jeg liker denne bedre.

Takk for alle kommentarer under siste innlegg - jeg tar de med meg.

***

Idag er det 1.september og tre måneder siden dagen mellom sjokkbeskjeden og fødselen. Jeg hadde sovet lite, forsøkte å psyke meg opp til det jeg skulle gjennom. Jeg pakket babyplagg ut av sykehusbag'en og prøvde å velge ut ett sett som Amélie skulle ha på seg. Den dagen var egentlig verre enn selve dagen hun ble født.

Kan nesten ikke forstå at det har gått nesten tre måneder. Idag skal jeg kjøpe nye blomster til graven.

Skjerpede sanser - og andre sider ved det å gå gjennom en sorgprosess

2011-08-28T23:33:00.016+02:00

Før man har fått oppleve sorgens vesen på nært hold, er det lett å ha sine ideer om hva det vil si å være i en sorgprosess. De ligger der som ubevisste forestillinger, skapt av enkle tankerekker og av mangel på egen erfaring. Når man sørger, ligger man på sofaen og gråter 24 timer i døgnet, er en av dem. Man går gjerne med lut rygg, har rødkantede øyne til enhver tid og skriver navnet til den døde på lapper og servietter. Man sover dårlig, ser svevende og blank ut i blikket når man møter folk i butikken og hulker uhemmet når en spesiell sang spilles på radioen. Matlysten er laber, kiloene raser av, og aller helst bærer man minst ett sort plagg i lang tid fremover.

Greit. Jeg setter det litt på spissen, men det er ikke til å komme bort fra at de fleste av oss har hatt noen slike forestillinger. Kanskje ikke så rart egentlig? Å miste den man er glad i er en dyp tragedie, og tragedier forbindes med tristhet og tårer. Jeg kan skrive under på at tristheten er verre enn man noen sinne kunne forestille seg, tårene flere enn man trodde man hadde. Sorgen er allikevel mye mer nyansert enn som så.

Tidligere har jeg skrevet om både det tunge (følelsen av en tung stein i magen) og det absurde (nye rammer å operere innenfor). Jeg har nevnt at man midt i det hjerteskjærende, kan oppleve gode ting (vakker natur og gode mennesker), og jeg har satt ord på at evnen til å le ikke forsvinner (Takk Gud for vår kjære 2-åring!). I dette innlegget ønsker jeg å beskrive flere sider av det å gå gjennom en sorgprosess. Jeg merker det er viktig for meg å bearbeide det jeg går gjennom, og jeg ser at både andre og jeg selv kan få noe ut av betraktningene. Det er ikke slik at sorg nødvendigvis oppleves likt for alle mennesker. Jeg er meg, andre er seg. Alle bærer vi med oss en baggasje basert på tidligere erfaringer i livet. Personlighetstype, kjønn, alder og livssituasjon spiller også inn. Jeg har likevel tro på at noe av det jeg skriver er av allmenngyldig art.

Først når du selv mister det mest dyrebare du har, erfares sorgens mange drønninger. Det vil si, det er først etter en tid at du begynner å få et slags begrep om hva sorgprosessen gjør med deg. I begynnelsen føler du at du synker ned i et sort hull. Du faller og faller - og vet ikke hvor du er eller hvor du er på vei. Følelsen av å miste deg selv er intens og fryktinngytende. Kulden og sjokket jager deg, på samme tid er du utenpå deg selv. Et slør av uvirkelighet preger dagene; på samme tid er du hudløs og plassert midt i marerittaktige realiteter. Der står du. Og der skal du begynne ferden mot et nytt og oppreist liv.

De siste dagene har jeg tenkt over tre sider ved sorgen som jeg ser så mye tydeligere nå. La meg ta den første først.

Når du er i sorg, blir sansene skjerpet. Du fornemmer stemninger så mye klarere; andres og dine egne. Lukter, lyder, syn - alt registres på en annen måte. Samtidig som du er i en slags døs og kan glemme viktige ting (f.eks en legetime), husker du uviktige detaljer med skremmende nøyaktighet. Følelser blir forsterket, kroppen er på en måte på vakt. Når lynet har slått ned èn gang, kan det like gjerne slå ned en gang til.

I sommer gjorde det på sett og vis det. Ingen kunne forutse hverken Amélies død eller terrortragedien. Likevel skjedde det. Hvorfor skulle det ikke skje noe annet grusomt og uforutsett? Du tenker det ikke nødvendigvis rett ut - du har ikke en gang lyst til å tenke slik - det bare ligger der i kroppen som en urolig, anspent streng. Tenk hvis det sitter en gal mann på toget? Hva om det ligger en bombe i buskaset? Tenk om mine kjæreste bare dør fra meg? Hvordan vet jeg at smertene i brystet er helt uskyldige? Krisetanker man aldri har funnet på tidligere florerer i tankespinneriet, og med ett plages man av nye bekymringer knyttet til sykdom, død og fordervelse. Jeg orker ikke dette! Dette er ikke meg! Det var ikke slik jeg var før, ropes det fra et annet sted i sjelen. Men det er ikke som før, ingenting er som før. Forferdet må man innse at alt det vonde som har flyttet inn, ikke forsvinner uten hardt arbeid, tid og tålmodighet, uten Guds hjelp eller omsorg fra en selv og andre.

Dette er også en sorg. Å miste seg selv; å miste opplevelsen av den helstøpte personen du hadde jobbet deg frem til. Jeg ba aldri om et liv fullt av bekymringer! Plutselig forstår du hvorfor det finnes både hypokonderi og angst. Du beveger deg i gater farlig nær, men neimen om jeg skal dit, roper det innvendig. Jeg vil ikke at livet mitt skal forringes av frykt, engstelse og av irrasjonelle resonnementer. Jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med en mor som er redd for alt. Jeg vil leve, ånde, være fri! Jeg vil ha dette vonde og fryktsomme bort, bort, bort! Men der du står nå, er det umulig å ta et skritt tilbake og gjenkalle ditt gamle jeg. De nye, vonde erfaringene må løftes fram i været, erkjennes for det de er, bearbeides og gjennom tid implementes i ditt nye jeg. Man trenger ikke være profet for å se at det krever arbeid.

Da kommer jeg til den andre siden ved det å gå gjennom en sorgprosess som jeg har tenkt på i det siste. Sorg ER arbeid. En venninne av meg skrev det til meg like etter at Amélie døde, og jeg forstod det allerede da. Enn hvor mye du hviler og tar det med ro, jobber kroppen og sinnet på spreng. Jeg vet ikke en gang om jeg klarer å sette ord på alt rundt dette, jeg bare erfarer det. Jeg blir sliten av selv den minste ting. Kroppen er i beredskap, og tankene lesses ut fra indre kilder du ikke ante fantes der. Noen dager - eller kvelder, for det er gjerne på kvelden det kommer - har du lyst til å bare vifte med et politiskilt, rope "STOPP" og få en umiddelbar slutt på alt som romsterer i toppetasjen. Det er enklere sagt enn gjort. Noen ganger hjelper det å fokusere på noe godt, oppsøke venner, høre på fin musikk, gå en tur, lese noe fint, nyte en god kopp kaffe og lignende - jeg tror i grunnen jeg er ganske flink til å oppsøke slike positive ting - men andre ganger må jeg bare forholde meg til det som skjer innvendig. Jeg sitter uansett med kunnskap om betydningen av å bearbeide sorg og traumer, så det er ingen vits i å lete etter fluktruter. Jeg er i så måte en aktiv turgåer i sorgens landskap; realitesorientert og uten tendenser til strutsepolitikk.

Den tredje siden jeg har sett tydeligere i det siste, er hvordan det er umulig å kontrollere det som skjer. Sorgprosessen er ukontrollerbar og tar ukjente vendinger. Dette er egentlig på godt og vondt - og kanskje like greit? Samtidig så kan det oppleves utfordrende. Jeg overraskes stadig av hvor mange "gode dager" jeg har. Det er i underkant av tre måneder siden jenta vår stille kom til verden - skulle jeg ikke egentlig ligge sortkledd og hulke på sofaen fortsatt? Men nei, jeg gjør ikke det. Det er lenge siden jeg hulket nå. Jeg gråter innimellom. Eller får tårer i øynene. Men oftest kjenner jeg den konkrete sorgen over Amélie som et fortvilet trykk i brystet. Det stikker inni meg når jeg lurer på hvordan hun hadde sett ut nå. Jeg overraskes av hvor greit jeg har taklet å forholde meg til venninnen min som fødte sju uker etter meg, vi som skulle kose oss i permisjon sammen. Jeg tenker selvsagt på Amélie når jeg titter på den lille babyjenta - jeg kan kjenne et sterkere savn og et mer uttrykt vemod - men i det store og det hele håndterer jeg det bra. Jeg har truffet venninnen min flere ganger, og det er faktisk veldig koselig. Men - jeg har blitt overrumplet av helt andre situasjoner som gir meg såre påminnelser om det jeg har mistet. En mørkhåret tenåringsjente på busstasjonen i byen. Eller en tiåring med søte krøller som danser på en scene så livsglad bare en ti-åring kan gjøre.

Dette med opplevelsen av mangel på kontroll kan også utarte seg i erkjennelse av dagsform. Noen ganger kan jeg ubevisst forvente at en spesiell opplevelse kan bli tøff og utfordrende, men så blir den ikke det (heldigvis). Andre ganger kan jeg tenke "jo, det der skal gå bra", men så blir den aktuelle tingen mer utfordrende enn som så (uheldigvis). Enkelte mennesker har bare truffet meg på såkalte gode dager og har kommentert: "Så godt å se deg litt ovenpå igjen". De sitter nok med inntrykket at det går veldig bra med meg og oss, og det går jo bra - ut fra det grusomme som har skjedd - men ikke bare bra, liksom. Jeg får et slags behov for å få frem at ting ikke er så sorthvitt som det ser ut som, men det passer selvsagt ikke alltid å si så mye rundt dette. Andre mennesker igjen har tilfeldigvis truffet meg på de verste dagene; når jeg har sovet dårlig og fortsatt tusler rundt i pysjen klokka ett neste formiddag. Eller dagen etter at jeg har vært fra meg av engstelse fordi min kjære har funnet en kul. Vi har nemlig akkurat hatt noen tøffe dager på grunn av dette, men det har blitt undersøkt og viser seg å være forløpet til brokk - og ikke kreft. Jeg har stunder da jeg skulle ønske de som så meg på bra dager, forstod at ting nok ikke er så enkelt som det ser ut til, og at de som har dumpet bort i oss på "verstingdagene" også fikk se at vi smiler og ler ved siden av det tunge. Det går bare ikke an å kontrollere disse tingene.

Hva skal jeg koke det ned til? Ting er komplisert. En sorgprosess har nyanser, og mennesker er ikke bare det du ser. Det kan være greit å ta med seg i møte med menneser i sorg. Jeg kommer nok til å skrive mer om det å gå gjennom en sorgprosess fra tid til annen.

Mer om gutteklær - og svar på spørsmål

2011-08-25T13:28:00.013+02:00

Takk for koselige kommentarer under siste innlegg. Jeg har ikke fått svart ordentlig på alle hilsener og innspill i sommer, men jeg prøver å notere meg direkte spørsmål og ta det opp igjen ved en passende anledning. Jeg er så takknemlig for kommentarer og koser meg med alle innspill som dukker opp.

Under hatteinnlegget under her, dukket det opp noen spørsmål. Idag har jeg mulighet til å svare, så da samler jeg dem her.

Damen bak bloggen Mini-Holtene skriver: Lurer litt på hva du har gjort med Jesper for å få han til å ha lue OG solbriller på? Storebror her tar av seg alt over genserhøyde før jeg rekker få det på omtrent...

He he, si det. Jeg har egentlig ikke gjort stort. Mulig han har blitt vant til det? Jespersen var sent ute med hår, og da han begynte i barnehagen i fjor, var jeg litt opptatt av å beskytte hodet hans. Det var lett å bli solbrent innimellom hårfjonene. Kombinert med min sans for hodeplagg, ble det naturlig å la han bruke solhatt på varme dager. Solbriller har primært handlet om beskyttelse. Etterhvert har vi også merket at Jespersen er litt lysømfintlig. Det er full krise om vi har glemt å sende med solbriller i barnehagen. Da går han rundt og sier "'kart, 'kart" (= skarpt) hele dagen. Mulig han ligner på mammaen sin. Jeg er også sensitiv i forhold til sollys og blir utrolig sliten om jeg ikke har på solbriller. Når det dette er sagt, skal jeg innrømme at jeg synes Jesper kler solbriller, så når det har dukket opp noen fine, har jeg slått til. De turkise retrobrillene kjøpte jeg på salg i en sportsbutikk nå i sommer.

Vet ikke om noen ble noe klokere, men jeg tror det er lurt å begynne tidlig. Og så kan det selvsagt ha med hvilken type barnet ditt er. Gutten vår er opptatt av detaljer har vi merket, og kanskje det spiller inn her?

Juli 2011: Sixpence og cardigan fra H&H, bukse fra Cubus, skjerf fra ZARA og sko fra Eurosko (Nike).

Ellen med bloggen To + To spør: Har du noen favorittbutikk eller merke når det kommer til luene du kjøper til han?

Jeg har noen butikker jeg handler oftere i, men akkurat luer og hatter dukker opp litt her og der. Rent statistisk sett, tror jeg at jeg har kjøpt flest på H&M. De er faktisk veldig gode på assesoarer! Både "Poirot-hatten", sixpenceluene og flere av solhattene er derfra. Den stripete bomullslua på sauebildet er kjøpt på Lindex. Kappahl har også noen fine luer. Den grå lua i forrige innlegg (HER) er kjøpt på lagersalg til 50 kr.

Når det gjelder ull-luer og litt finere klær, har jeg handlet masse på Meg og Magen her i byen. De har hatt merker som bla. Norlie, Hollys, Lille Barn, Novastar, Molo, Joha og Bisgaard. Dessverre legges butikken ned - de kommer heller til å utvide klinikken sin - men det er forhåpentligvis snakk om at butikken kan bli kjøpt opp av noen andre. Det håper jeg inderlig!

Juni 2011: Hatt, khakishorts med belte og hvit piquetrøye fra H&M. Sandaler fra Din sko.

Rent generelt, med tanke på hvilke butikker jeg handler i, har jeg til nå oftest kjøpt klær på H&M, Kappahl og Meg og Magen. H&M har mye fint innen alle sjangre. Der handler jeg bomullsgensere, cardigans, skjorter, hettejakker, sokker med antiskli, luer og annet tilbehør. Kappahl har fine trøyer, bomullsgensere og tøffe dongeribukser med fint snitt. Jeg har også vært veldig glad i dongeribuksene fra Cubus, spesielt opp til str.86. De har super passform, spesielt til gutter som er som Jesper; godt bygd, uten å være hverken tynn, tykk eller veldig høy.

Jeg kjøpte en del på Lindex da Jesper var baby, men er ikke like begeistra for klærne fra og med str.86. Synes det er mye "tegneserie- og militærpreg" der, selv om man innimellom finner gull (som f.eks en råtøff dongeribukse med mørk "wash" og små emaljeknapper med røde stjerner (se over)... eller en stilig collegejakke med highschool-look. It's all in the details!). Ja, Lindex har forresten mange fine boxershortser! Innimellom finner jeg noe fint på Barnas hus, Reflex og Polarn og Pyret, og når jeg er i storbyer handler jeg på Zara og Benetton.

Jeg kjøper noe på nettet, både hos Minimikki, Min sommerfugl, Min engel og Bøllefrøe, Prinsesser og pirater, Roselille og Prinsessebutikken (trykk på navn for å komme til nettbutikkene). Primært ønsker jeg å støtte opp om norske nisjebutikker (som Meg og Magen), men noen ganger kan det være praktisk å handle via nettet. Jeg liker dansk design, noe alle disse butikkene har mye av. Favorittmerker er bl.a Norlie (kvalitet, nostalgi og sjarm!), Bisgaard (fantastiske sko!), Molo (fantastiske vinterdresser og tilbehør), Katvig (deilig, økologisk bomull og retro print), Hollys (fine bodyer og fint undertøy) og Cupcake (spesielt ytterjakkene). Jeg har også noen plagg fra Ejsikkelej, MeMini og Mini A Ture. Når det gjelder ullundertøy, liker jeg Janus, Joha, Nøstebarn, Norheim og By Torinn.

Fra første dag i barnehagen (august i fjor). Sko fra Meg og Magen (Bisgaard), bukse fra Cubus, emilskjorte fra Lindex og bomullslue fra H&M. Sekken på ryggen er arvegods etter min lillesøster.

Når det er sagt - selv om jeg liker litt finere klær som skiller seg ut, mener jeg mye er overpriset. Jeg synes at både Novastar og Cupcake har fine bukser, men handler heller tilsvarende på andre butikker. Jeg kler ikke opp gutten min i merkeklær for merkenes skyld. For meg blir det helt feil og litt for "uniformert". Noen ganger peiler jeg meg ut spesifikke klær eller stiler via nettbutikkene, for så å lete litt rundt på finn.no. Der har jeg funnet MASSE fint! Jeg har handlet en del yttertøy, regntøy og kvalitetsull via finn (bl.a fra Nøstebarn og By Torinn), mye av det knapt brukt, og har vært storfornøyd med kjøpene. Igår mottok jeg f.eks en pakke med regnsett i str.92, en tøff høstanorakk, en fleece/vindstopper jakke og en vinterjakke fra Timberland - alt til 500 kr + porto (dvs godt under halv pris). Slikt elsker jeg! Bruktkjøp er vinn-vinn for både kjøper, selger og miljøet! Man må gidde å suse litt rundt på finn, men etterhvert blir man god på søkeprosessen.

Julekortbilde 2009: Strikkejakke fra tante Marit, lue fra Roselille.dk, body fra Katvig og bukse fra Cubus.

Helt til slutt: Hjemmestrikket ull! Jeg elsker hjemmestrikkede klær, og en dag har jeg et ønske om å lære meg å strikke skikkelig. Jeg vet så godt hva jeg liker, jeg har masse fine oppskrifter (til og med et gammelt oppskriftshefte fra 50-tallet), jeg klarer bare ikke strikke noe annet enn grytekluter. Til tross for mine manglende strikkeegenskaper, har Jesper alltid hatt masse fine strikkeplagg. Jeg har svigerinner som strikker, jeg handler via finn og epla.com (håndarbeids-ebay i norsk versjon), og noe har jeg kjøpt i butikk (bl.a merker som Lille barn og Norlie).

Fra september 2010 - snart et år siden. Lue fra Lille barn og bomullsstrikk kjøpt brukt via finn (tror faktisk den er fra Coop Obs, av alle steder...)

Som sagt - jeg kan ikke skjønne hvorfor mange klager over at det er vanskelig å kjøpe til gutt. Mulig det er lettere å kjøpe til jente, men det er MASSE fint guttetøy om man supplerer kjedebutikkkjøpene men bruktfunn, hjemmestrikket, arvegods og nettkjøp.

Jesper 10 mnd (Italia 2010). Solhatten i lin er arvegods fra mammas kollega sin sønn (den absolutte favorittsolhatten) og bodyen er fra Barnas hus.

Hvor handler andre guttemammaer klær? Noen tips eller synspunkter? Og hva slags ullundertøy liker dere best?

Om sixpence og andre hodeplagg

2011-08-24T23:39:00.009+02:00

Jeg har alltid hatt en greie for luer og snertne hodeplagg. Spesielt sixpence-luer! Mange snakker om hvor mye kjedelige gutteklær det finnes, men jeg er faktisk ikke enig. Jeg elsker barneklær, og synes rett og slett det er veldig stas med gutteplagg. Det skal være praktisk og "comfy", men gjerne litt tøft og sjarmerende. Og så er det selvsagt forskjell på hverdag og fest.

Et av julekortbildene (2010). Nydelig hjemmestrikket jakke fra en av mine svigerinner, sjerf fra Lille Barn og lue fra Kappahl.

Her i gården kombineres hjemmestrikket og klær fra kjedebutikker, med bruktfunn via finn og enkelte dyrere plagg. Innimellom slår jeg til å kjøper noe som skiller seg ut. Bare så det er sagt: Jeg synes det blir helt feil å bruke en formue på moteplagg til barn. Vi er ikke så veldig moteløvete av oss; det handler mer om den personlige prikken over i'en. Gode kombinasjoner og estetisk sjarm, kanskje?

Hverdagspjokk med tøff lue (fra merkelig lagersalg) og med stor omsorg for babydukka si. Dette var noen uker før terminen med Amèlie...

Jeg tror i grunnen Jespersen må ha en greie for hodeplagg selv. Han har fått det for seg at man må bruke lue eller caps når man kjører traktor, så her passes det på at alle går med lue og hatt når det er traktorkjøring i stua.

En lite fiffig rød cap som fulgte med traktoren, men herreminhatt, DEN er et nødvendig onde ved traktorkjøring, asså! Og om han ikke bruker den selv, er det Mr Amèlie eller jeg som må gå med den. For øvrig: Verdifull last på planet...

Solhatt - en sikker vinner på sommeren!

Han finner fram luer selv (han har en egen lue- og hatteskuff), og trives veldig så godt med sixpence, solhatt eller lue på hodet. Søtnosen min!

I barnehagen går det for det meste i praktiske hverdagsklær, men jeg liker å kle han litt opp om vi drar til byen, går ut og spiser eller skal noe spesielt. Bildet under er fra en bytur i sommer, og selv om det ikke er helt representativt, synes jeg det er ganske priceless.

Han hadde fått en rosa, girly handlebag av barnevakten sin, som jobber på en klesbutikk i byen. Her sitter han på bussen hjem og tviholder på bagen som inneholder en ny politibåt med motor.

***

Hvordan er det med deg? Synes du barneklær er moro - eller er det bare en utgiftspost og et nødvendig onde?

Skritt for skritt

2011-08-24T00:15:00.001+02:00

Jeg har tenkt hele veien at jeg må ta skritt for skritt. At jeg må få sørge i mitt eget tempo. En side ved sorgprosessen handler om konkrete ting; den tomme senga, skuffen full av babytøy, babybag'en til søskenvogna - ja, selve vogna. Hvor skal vi gjøre av denne? Og når skal vi rydde vekk klærne?

Noen opplever det godt å legge det vekk med en gang. Jeg leste om et par som ba foreldrene rydde vekk babyutstyret før de kom hjem fra sykehuset. Å se vogna og babytøyet ville bli en altfor sår påminnelse. For meg har det vært riktig å vente med å rydde vekk de ulike tingene. Jeg har ønsket å se senga med den lille kaninen. Jeg har trengt å være omgitt av Amèlie sine ting. Det har vært vondt og vemodig å se på - ta på - de bittesmå jenteklærne i skuffen inne hos Jesper. Samtidig har det vært knyttet opp mot noe fint og vàrt. Jenta mi ble så brått revet vekk. Det ville vært altfor smertefullt å skynde meg og stue vekk alle sakene i bortgjemte boder og skap.

Så - derfor har jeg hatt den gamle skuvsenga ved siden av meg. Jeg la vekk sengetøyet noen uker etter begravelsen, men har helt til nå brukt senga som "nattbord". Der har jeg hatt bøker jeg leser, en vannflaske, et par blader, smokker til Jespersen og en ekstra pute til å ha i ryggen når jeg sitter og skriver. Med andre ord; litt mindre yndig, men like fullt koselig å ha ved siden av seg.

Idag kjente jeg plutselig at jeg var klar for å sette vekk senga. Jeg ryddet og støvsugde på rommet, og med ett kjente jeg: Idag er jeg klar. I ett nu. Comme si, comme ca. I mitt tempo.

Nå er babysenga plassert i 2.etasje. Rommet er ryddet, og nattbordet er tilbake på sin faste plass. Det kjennes vemodig, men det var likevel godt for meg å gjøre det. Sorgprosessen vil ta lang tid, og det er mye som på ingen måte kjennes ferdig bearbeidet, men jeg føler i alle fall at jeg har tatt et musesteg videre.

Lille Amèlie. Du hadde vært så søt der du hadde ligget i den gamle skuvsenga. Jeg fikk aldri se deg i denne, bare i en pent pyntet kiste. Hvis du ser meg der du er nå, vet du at jeg sørger over at jeg aldri fikk bre dyna over din livfulle kropp. Du har funnet den evige hvile. Nå brer jeg tepper av kjærlighet over minnene om deg, fineste lille du.

Frans av Assisis bønn

2011-08-21T23:31:00.000+02:00

Gud

gi meg sinnsro til å

godta det jeg ikke kan forandre

mot til å forandre de ting jeg kan og

visdom til å se forskjellen.

Frans av Assisi

Om lysglimt i mørket og møte med to englemammaer

2011-08-18T22:30:00.006+02:00

Det er rart å tenke på hvor mye godt som kan komme ut av noe forferdelig vondt. Ikke på en slik måte at det vonde forsvinner; mer i den forstand at det kan dukke opp lysglimt man ikke forventet eller visste noe om på forhånd. Etter at vi mistet Amèlie, har vi opplevd enormt mye omsorg og godhet. Vi har fått merke nye kvaliteter i eksisterende relasjoner, og vi har kommet i kontakt med mennesker vi ikke hadde møtt om det vonde ikke hadde skjedd.

Misforstå meg rett: Hadde jeg kunnet velge, ville jeg uten tvil valgt datteren min. Det er så selvsagt at det egentlig er unødvendig å skrive. Men - jeg har ikke kunnet velge. Jenta vår er død, og vi må forholde oss til sjokket, sorgen og fortvilelsen. Det er rett og slett veldig tøft. Jeg tror på en måte man blir så vant til mørket man er omgitt med, at man etterhvert - både bevisst og ubevisst - søker noe som kan skape lys og varme. Og nettopp fordi mange vet om stormen vi står i, finnes det mange livbøyer å ta tak i.

Ganske kort tid etter at jeg skrev om det lille hjertet som hadde sluttet å slå, fikk jeg en e-post av en annen mamma som har mistet barnet sitt. I grunnen har jeg fått e-poster av mange engle-mammaer. Alle sammen har betydd enormt mye for meg, og jeg kommer til å begynne mitt Prosjekt Svare På E-post neste uke. Det er spesielt fire som har skrevet jevnlig meg. Disse har hatt en avslappet trygghet på at jeg leser alt jeg får, selv om jeg til nå ikke har fått til å skrive like langt og fyldig tilbake. De har ikke sluttet å komme med tips, råd, oppmuntringer, trøst og klemmer. Nei, de har rett og slett båret meg med seg i hjertet - fra forskjellige kanter av landet - og ønsket å gi meg noe som kan lindre smerten.

Det som var spesielt med den englemammaen jeg nevnte innledningsvis, var at hun og familien stod på flyttefot fra Oslo til nabokommunen vår. Snart ville hun befinne seg rett i nærheten, på fast basis. Vi la hverandre til som venn på facebook, begynte å melde litt i hverdagen og skjønte tidlig at vi hadde mye å snakke om. Og - på mandag møttes vi! Jeg måtte fleipe litt med at det føltes som om jeg skulle på en blind date. Det er ikke så ofte man møter folk på denne måten, men i den situasjonen jeg er er det mye "uvanlig" som med ett oppleves naturlig.

Mandag kveld ble en usedvanlig hyggelig opplevelse. Vi spiste og tok en kaffe på et av mine yndlingssteder, pratet i vei og hadde et verdifullt avbrekk fra mann og barn. Kan ikke huske sist jeg var ute på en slik måte faktisk. Kjemien var på topp, og det var ganske spesielt å merke den gjensidige forståelsen i forhold til en del ting bare en englemamma kan forstå. For et nydelig menneske! Herlig vesen, humor og gøts er en ting, men gjett hva hun har drevet med de siste ukene? Hun har saftet og syltet til den store gullmedaljen, alt med tanke på oss. Nå er fryseren vår full av hjemmelagd bringebær-, jordbær- og blåbærsyltetøy! Så til deg, Maria: Tusen takk for den du er, for syltetøy og en herlig kveld!

Tenk at det finnes slike mennesker! Jeg kunne skrevet mye om dette, for dagen etter lunsjet jeg med den andre av disse fire nevnte englemammene: En fantastisk dame som mistet datteren for 24 år siden, og som har valgt å vende den vonde opplevelsen til noe godt og viktig. Hun jobber idag som jordmor og står bak to viktige forskningsrapporter knyttet til dødfødsler og helsevesenet. Det ble mye kaffe og desto mer prat på en annen av mine favorittkafeer igår. Så Janne: Takk for en givende lunsj og for alt du har sådd inn i meg av godhet og omsorg!

Ingenting kan gi meg Amèlie tilbake. Ingen kan løfte bort sorgen eller gå den tunge veien for meg. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg av hele mitt hjerte og med all selvfølgelighet valgt å ha min elskede datter her hos meg. Men når det vonde først har skjedd - når mørket dekker hverdagen vår og vi ikke kan gå utenom - er det verdifullt å oppleve slike lysglimt. Det er rart å tenke på at jeg ikke hadde møtt disse vakre menneskene, hvis jeg ikke hadde mistet Amèlie.

Det er rett og slett litt svimlende det også - på en vemodig måte.