En engel

En baby er en engel,
hvis vinger blir
kortere i takt med at
beina blir lengre.

(Anonym)

Lilleknert 1/2 år!

Tusen takk for all morsom respons på sokke-innlegget! Jeg mottar gjerne flere innspill om sokkekaos; både tips og sokkesympati. Meget godt å høre at det er flere som sliter.

Vel, fra sokker til sønn. Jeg kom på at jeg helt glemte å lage et eget halvtårs-innlegg den 4.desember. Da fylte nemlig lilleknert et halvt år - hurraaaa! Må nesten legge ut et nytt bilde. Her er altså Jesper et halvt år og ni dager. Vi var på søndagsshopping før idag, og i tillegg til julegaver og sokker (!), kjøpte jeg enda en ny lue til han. Skal innrømme at mor renner vekk.... som en snømann i badstu. SMELT, smelt og dobbeltsmelt!

God søndagskveld videre! :)


Og her er et bilde fra liten sovestund i byen før idag. Min egen lille Oliver Twist. Trippelsmelt i annen - igjen. (Som dere kan se, har jeg en egen greie for luer og hodeplagg... ;-)

Bunnpunkt for sokkekaos

Det er en del som tror at jeg er en veldig ryddig person. Jeg har sansen for det estetiske i et hjem, liker ordning och reda og har generelt mye på stell. "Du ser jo veldig ryddig ut, da." Jeg smiler alltid stjålent i skjegget jeg ikke har når slike utsagn dukker opp. Det stemmer jo at jeg liker å ha det fint rundt meg, men at jeg er en person som til enhver tid klarer å gjennomføre det, er en helt annen sak.

Vi prøver jevnt over å ha en viss orden, men uansett hvor mye vi rydder og sorterer, har rotet en tendens til å formere seg med forrykende tempo. Vi har alltid klær til tørk i stua, det ligger ofte hauger klar til sammenbretting slengt i sofaen og i tillegg finnes det små klesberg på spisestuebordet som skal legges tilbake i skap og skuffer. På badet ligger hårklyper, spenner og babykluter. Kaffekoppene lever sitt eget liv. Det er babyting overalt i huset, og disse forflyttes rundt alt ettersom. Det er nemlig utrolig hvor mye ting og tang man har når man har barn (Vippestol, tepper, vogn, leker, babygym, bæreseler, klær, you name it.) Det er ikke få ganger jeg har tråkket på discolysende teddybjørner og latterskrikende jungelaper så det ljomer etter!

Dette har vi på måte akseptert. Ja, ja. Slik er det. Og slik er det vel rundt i det fleste hjem, i hvertfall der det er barn. Men - det er TO steder i Casa Amélie der det råder total, uakseptabel kaos: I sokkeskuffen (dvs sokkepuffen!) til Mr Amélie og i sokkeskuffen min.


På et eller annet tidspunkt sluttet vi i grunnen bare å bry oss om at parene oppløste seg og at sokker forsvant. Det ble så mye styr å lete fram riktige sokker, at vi til slutt resignerte. Spesielt fordi Mr Amelie hele tiden tok feil av mine og hans sokker (Ikke skjønner jeg at han kan forveksle nuppete Brooks-sokker med sorte og hvitprikkete spandex, men dog...). Når sant skal sies, er halve problemet at vi er fryktelig glad i sorte sokker begge to. Nå lever alle sokkene i såkalt åpne forhold. Det er få som er trofaste, og partnere skiftes ut uten å mukke.

Dette er jo i grunnen noe jeg gremmes over! Slik hadde jeg jo det ikke før. Og ingen andre kvinner har det vel slik (?). Når man har levd med den slags sokkekaos over tid kan det rett og slett bli en skremmende uvane å ikke bry seg. I vaskemaskina suser et visst odde-antall med troløse sokker rundt. De aner rett og slett ikke hvor den gamle partneren forsvant! (Havnet den i søpla? Tja. Ble den spist av vaskemasina? Gjeeesp.) Og når de single sokkene skal legges tilbake i skuffene, avhenger en eventuell gjenoppretting av orden av faktorene tid, lyst eller hvem som er ansvarlig sokke-sorterer. Jeg skal innrømme jeg BLIR jublende glad når Herr og Fru Elgsokk finner sammen igjen, eller det nye giraff-paret faktisk henger sammen til tørk.

Vi har lenge planlagt å gå over til et helt nytt sokkesystem (Herr Amélie: Bare grå sokker. Amélie: Kun sorte spandex med feminine mønstre), men vi har visst aldri fått ånden over oss. Her om dagen nådde jeg et slags bunnpunkt. I forbindelse med at vi hadde vært inne hos hybelgutta og tatt igjen noen bøllestreker, la jeg merke til et uhyre nazi klesoppheng på vaskerommet deres. Der inne hos de unge guttebassene hang sokkene sirlig sammen to og to. Ingen sock tramps. Ingen troløse strømper! Jeg ble stående og måpe før jeg skyndte meg å flytte om på alle sokkene. (Det skal også sies at Hybelgutt 1 – Pjolter – har vist meg Hybelgutt 2’s – Pilts – klessystem. Der er det tellekanter så langt øyet kan se! Jeg mistenker han for å stå bak dette ekstremt sirlige sokkeopphenget på vaskerommet.)

- Mr Amélie! Jeg hevet røsten i soveromsmørket. - Vi er er NØDT til å få orden på sokkeopplegget vårt.
- *Latter*
- Du er enig i det?
- *Ny latter* Ja, såklart! Det er jo helt bak mål dette her!
- Når sluttet vi å bry oss egentlig?
- Tja. Det har i hvertfall blitt virkelig ille…

Og det HAR virkelig gått over alle støvleskaft! Mr Amélie kunne avsløre at når han står opp i otta mens knertis og jeg sover, jo -så er han så opptatt av å ikke vekke oss at han bare løfter et ørlite berg av sokker fra skuffen og ut i stua. Der, i dagslyset, håper han å finne et par som hører sammen – et mission very often uncompleted – noe som ender opp med at han gjerne tar til takke med to som er til forveksling like. Og hva han gjør med resten? Jo, han henger dem OPP på klesstativet igjen (Er det mulig?!), eller slenger dem ned i kjelleren der de kan VASKES PÅ NYTT (!!!). Jeg dør av latter! Denne kjensgjerningen kom frem i går, og jeg lo så fælt at jeg knakk sammen i senga. Snakk om kaotisk sirkel! Er det noe rart at vi har mye vaske-, brette- og sorteringsjobb!


Nei, nå er det nok! BYE BYE SOKKEKAOS! HELLO NAZI SOKKESYSTEM! I helgen skal jeg kaste så mange sokker, at rottene på fyllinga får oppleve julekveldsvise på ekte. Og over helgen skal jeg gå til innkjøp. Av spandex-sokker med feminine farger og mønstre!


"In a circle of soooocks..."

Flere tanker i natten

Om natten kommer mange tanker, spesielt på netter man ikke får sove. Jeg har hatt noen av dem i det siste.

Om natten - når det er stille og mørkt rundt en - kommer ofte også følelser til overflaten. Jeg har kjent på litt tristhet i det siste. Selv om livet er generelt er usigelig godt og jeg nyter hverdagene med lilleknert, er det allikevel ting som føles vanskelige langt der inne. Jeg finner liksom ikke ut hvordan jeg skal forholde meg på best mulig måte til disse tingene. Jeg sitter med en slags ullen, utilstrekkelig og usikker følelse.

Jeg har vanskeligheter med å viske ut ord som Mr Amélie og jeg fikk høre rett etter fødselen. Mens vi egentlig hadde nok med å få i gang ammingen, klare å sove ut og ikke minst venne oss til det å bli foreldre. Ikke bare ble jeg lei meg, jeg ble overrumplet av noe ubehagelig som begynte å skyggelegge det som jeg trodde var lyst og godt. Det er ikke sikkert ting var ment så voldsomt som det opplevdes, men det er nå en gang slik - at vonde ting fester seg.

Jeg er for å legge ting bak meg; både filleting og større ting. Jeg er ikke typen som går og bærer nag heller - det fører jo ikke noe sted. Men sårende og kritiske ord skaper usikkerhet. Usikkerhet fører til vurdering. Man vil føle seg fri, men knebles. Man vil springe videre, men det er vann i støvlene. Uansett hvor man går, er man redd for å tråkke feil.

Jeg undrer meg over at mennesker kan stille krav til andre, når de både er i en helt annen situasjon og i tillegg er totalt forskjellige fra en. Hvorfor skal det være så vanskelig å sette seg inn i andres menneskers liv?

Uvilje eller laber interesse for å sette seg inn i andres situasjoner, skaper lave tak og høye terskler. Det er kritikk og krav som skaper skiller - ikke ulikheter. For manglende raushet, skaper usikkerhet. Og usikkerhet knebler og hemmer. Det skapes ufrihet, man blir vurderende og man klarer ikke blomstre som den man er.

Gir vi andre raushet, skaper vi frihet og glede. Det blir en god stemning, det skapes tillit og åpenhet.
Ulikheter skulle være en berikelse. En motivasjonsfaktor for å bli kjent og nærme seg hverandre. Når vi godtar hverandre, skapes trygghet. Vi får lov til å være oss selv, det blir lett å være ærlig. Og ofte finner man ut av man ikke er så forskjellige heller.
Er det ikke dette som er toleranse?

Dette er ting jeg tenker mye på innimellom. Som for eksempel nå - når jeg burde sove. Men når tankene kommer og tristheten stjeler søvnen, er det bedre å formulere noen tanker enn å stirre i mørket.

Jeg håper og tror at det triste langt der inne skal gå bort. Kanskje har det bare vokst inni meg. Jeg får prøve å gjøre mitt for å file bort terskler. Kanskje bare ikke når det er natt.

En oppsummering av årets bursdag

Tusen takk for alle koselige hilsener og gratulasjoner i forbindelse med bursdagen min på onsdag!

Dette året ønsket jeg ikke å gjøre så mye ut av den, men jeg hadde en kjempekoselig dag for det. Noen ganger er man i modus for fest og moro, andre ganger liker man det nedtonet og enkelt. Jeg hadde dessuten det koselige julebordet med barseljentene på mandag, så det holdt å ha fokus på det. I grunnen har jeg det så bra om dagen, så det er omtrent som å ha bursdag hele året. Jeg har en flott mann og en nydelig sønn - hvilken gave! -, gode venner, gode naboer, en fin familie, jobb og alt jeg trenger. Dessuten har jeg permisjon. Life is good!

Likevel er det såklart godt å kjenne på gode følelser den datoen man tilfeldigvis ble født. Jeg ville ikke ha noen gave i år (vi skal heller gjøre noen nødvendige investeringer som kommer oss alle tre til gode), men man kommer langt med gode ord og frokost på senga. Det er alltid like spennende å få bursdagskort fra Mr Amélie. Han bare roter litt i boksen min med kort og pappting og finner noe han liker. Hehe. (I fjor fikk jeg et påskekort med sløyfe og kaniner som jeg selv hadde laget for mange år siden. Jeg må le!) I år hadde han stjålet et av de nyfremkalte bildene av Jesper og skrevet på baksiden. Luringen! Han var veldig god der han kom inn; først med en blid gutt med body, michelin-lår og frydehyl, deretter med et overfylt fat med frokost, kort og kaffe. Min første bursdag som mamma. Og min første bursdag som liten familie på tre.


Her er vi i sommer en gang :)

I ti-tiden trasket jeg avsted til Trill & Trall; dvs babysang i kirken like ved her. Det er et veldig populært tilbud som tiltrekker seg mange mammaer og miniknerter i alle slags størrelser og fasonger. Babyene elsker det! Etter sangstunden spiser vi god lunsj. De søte pensjonistdamene fyker rundt med q-tips-bein og serverer påleggsfat og rundstykker, klapper babykinn og passer på så alle får kaffe eller te. Jeg må si dette er et supert tiltak! Veldig koselig å bruke bursdagen sin til dette. Etterpå ba jeg med en del jenter hjem på is, varm brownies og leftovers fra mandagskvelden. Vi var altså seks mammer og tilsvarende antall barn. Veldig koselig! Fikk nydelige märtaliljer av ei venninne - de lyser opp i vinduet ut mot veien her nå.


Etter at jentene var gått og Jesper hadde sovnet, skulle jeg til å sette meg ned og lese litt. Da ringte det plutselig på døren. Hvem banket på? Hvem andre enn hybelgutta! Der stod 3 stk go'bein - egentlig på vei til konsert - og sang Happy Birthday med boyband-skru. Hvis det er lov å si det, så må jeg jo bare få si at de var fryktelig søte der jeg tittet ned på dem fra øverste trappetrinn. De er selvsagt tøffe-kule-barske også.


Jeg fikk krone, gave og bursdagskort (som var skodd over nøyaktig samme lest som kortene jeg gav dem tidligere i høst, hehe). Det stod noen gode ord der også. Slikt går rett hjem hos Fru Amélie - som de for øvrig mener både er husmor, huseier, lav og leken. (I hodet mitt dannes et bilde av en kortbeint og kakebakende husmor som fyker rundt og ler, spiller fotball og danser fugledansen mens hun passer på at leieinntektene kommer inn på konto. Hehe! Der har du meg!)


Amélie prøver fotografering-av-seg-selv-i-et-speil for å vise fram den fine krona. Krona synes knapt, jeg sjeler, og bildet er uskarpt, men her er bursdagsbarnet med sønn i stua. På bildet under har Jesper fått låne krona.


Så senket stillheten seg. Neida. Eller joda. Eller - det vil si; jeg slappet av litt før Jesper og jeg dro til byen. Der tuslet jeg rundt med vogna og gjorde noen ærend, før Mr Amélie hentet oss etter sin lange jobbdag. Som en perfekt avslutning på dagen, spiste vi god mat, planla og gjennomførte Huseiernes Sweet Revenge. Men dét - det får komme i et eget innlegg

PS! Søte mamma - tusen takk for marsipanbrødene og den fine prikke-pungen (Hvorfor må slike søte ting hete noe så grusomt?! PUNG liksom!) som jeg fikk i posten ved siden av den andre store gaven. Ble kjempeglad! Du kjenner meg! :)

Filosofiske alders-fabuleringer i natten

Typisk meg. Å gå rundt å tenke på alt mulig. Jeg liker det i grunnen. Det er interessant å tenke. Fabulere, resonnere, reflektere, analysere. Finne ut av, få innsikt i, lande på noe. Slik har jeg alltid vært. Ofte surrer resonnementene rundt oppe i hodet i lange tider. Litt ubevisst i grunnen. Plutselig ser jeg ting klarere. Voilá - og lyset i tunnelen er et faktum. (Dvs: Man er fortsatt i tunnelen, men veien ut synes lettere.)

En ting jeg har tenkt mye på i høst er alder og identitet. For to år siden tenkte jeg lite på dette. I hvertfall ikke nevneverdig. Tenkte jeg noe var det i retning av "Ah! Det er deilig å bli voksen!" Deilig å modnes, bli tryggere, klare å legge noen ting bak meg. Deilig å ha funnet seg selv, å ha en formening om identitet og retning på livet. Deilig å gi beng i små aldringstegn - føle seg ok selv om alt ikke er perfekt. Godt å ha funnet den rette. Storslagent å være eiendomsbaron (gjeldsslave). Fint med økende yrkesidentitet. Ikke minst usannsynlig spennende å nærme seg tidspunktet for å begynne med Prosjekt Baby.


Så var jeg der - at jeg fikk barn. I juni ble jeg mamma til en liten prins. Fantastisk! Rørende! Sterkt! En utadæsjælopplevelse av dimensjoner. Jeg hadde båret dette lille livet i magen i 40 uker! Gått gjennom en fødsel! Vips satt jeg der med en myk, liten kropp i armene. En sønn. Min sønn!

Jeg har hørt at det kan røre ved identitetsprosesser å bli foreldre. Jeg har gode venninner som har delt sine innerste tanker om dette. Gode tanker, fine tanker, mer utfordrende tanker. Hvem er jeg nå? Hva kan jeg tillate meg å si og gjøre nå? Hvordan ER en mamma? Hva slags mamma vil jeg være?

Jeg hadde i grunnen tenkt og trodd jeg var ferdig med identitetsspørsmål. I hvertfall med de tyngre, mer intrikate spørsmålene. Årene mellom ca 21 og 26 var en periode det skjedde mye. Rundt meg og inni meg. På godt og vondt. Jeg måtte gjennom både identitetsprosesser, troskrise og nyorientering, eller hva jeg skal si. Det er for langt og til dels personlig å dele her, men jeg kan vel si det slik at disse årene på mange måter var tøffe. Så fant jeg ut av ting. Jeg reiste meg igjen - etter å ha tryna i en bratt og høy vegg. Og jeg landet.

Men - identitet er nok ikke noe man blir ferdig med. Kanskje man jobber med slike spørsmål mer eller mindre gjennom hele livet? Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg nærmest var ferdig med disse prosessene. Vi er jo ikke statiske figurer. Vi er levende, dynamiske, i endring. Vi påvirkes, vi søker - og vi finner. Det vil vi nok gjøre hele livet.

Å ha blitt mamma har gjort noe med meg. Som hovedoverskrift har det gitt livet mitt en ny dimensjon. Jeg ser noen ting jeg ikke har sett før. Jeg forstår noen ting jeg ikke har forstått tidligere (men trodd jeg har forstått). Jeg bærer på en lykke. En usigelig takknemlighet. En enda sterkere dybde - kombinert med en ny sårbarhet.


Så var det underoverskriften. Den spør: Hvem er jeg nå? Er jeg den samme? Hvem vil jeg være? Underoverskriften hvisker bare lavt i bakgrunnen. Den er ikke støyende og plagsom. Den er interessant. Like fullt er den litt uoversiktlig. Ja, faktisk.

Min nye rolle, kombinert med å ha passert de magiske 30 (for nøyaktig et år siden), har skapt en del tanker og følelser som jeg har vært inne på tidligere. For - som dette innlegget begynte med - nå tenker jeg over alder. Hvor gammel eller ikke-gammel er man når man er 31? Det høres så "gammelt" ut, men jeg føler meg ikke så gammel der jeg spretter rundt og tuller og traller.

Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg litt ertende fikk spørsmålet (av en av hybelgutta): "Err'u kommet i 30-årskrisa eller?" Nå vet ikke jeg om det er noe som heter det. Hørt om 40-årskrisa, men usikker på hva en krise ti år før dette innebærer. Jeg svarte en rungende nei, for å si det slik. Like fullt har spørsmålet hengt igjen i hodet som et undrende ekko i hjernebarken. Har jeg det?

Vel, fortsatt nei til at jeg er i krisetid. Men i aldersprosesser? Tja. Jeg tror kanskje det. Jeg stiller meg en del spørsmål - både bevisst og ubevisst - og jeg finner gradvis noen svar. Jeg overraskes også av ting på innsiden av meg; ting jeg ikke visste at var der. Jeg må nok en gang slå fast at vi mennesker både er enkle og kompliserte på én gang.

Samtidig er jeg overrumplet av en ny redsel: Redsel for å bli kjip og satt. Redsel for å forfalle de luxe. Redsel for å bli en ukondisjonert treigstump med slapp hud og rødmusset fjes. Jeg ser på gamle bilder og ser jo jeg har blitt eldre. Livet begynner å sette bittelitt spor. Skjer sporsettingen i forrykende tempo etter dette? Vil jeg bli en sånn rar mamma som lilleknert og de evt andre barna flirer av på bakrommet? Som de blir flau' av? Som enten er for teit eller for umoderne eller for kjip eller for streng eller for ettergivende eller for lite fancy eller for lite eller for mye en-million-ting-som-dukker-opp-i-hodet? Hvorfor alle disse tankene sånn plutselig? Tenkte jeg på dette i fjor? Nei. Tenker jeg på dette i år? Ja.

Hvorfor? Jo, for jeg er i aldersprosesser. Jeg har blitt mamma. Og jeg er Amélie. Den tenkende. Den hun alltid har vært.

Da er det i alle fall én ting som er konsistent.

Ut fra kalenderen...

Ut fra kalenderen er jeg visst 31 år idag. Hmm... Jeg føler meg yngre enn i fjor. Hmm igjen.

Er det et tegn på forsinket trettiårskrise?? Eller at jeg eldes med stil? Eller er livet bare bedre enn det generelt har vært tidligere? (Eller er jeg bare barnslig?) Hmm, hmm og dobbelt-hmmm....!

Uansett - det er koselig med bursdag, selv når man gjør minimalt ut av den :-)



Bildet er to år gammelt, men det var det jeg fant akkurat nå.

Julebord med barseljentene

Jeg er så heldig å ha kommet i en helt fantastisk barselgruppe, og igår var det duket for julebord med jentuttene. Når man har permisjon, er det hipp som happ om man steller i stand til fest på begynnelsen eller slutten av uka - derav julebord mandag kveld.


Jeg hadde meldt meg som vertinne - jeg elsker jo alt som har med jul å gjøre - og stod for planleggingen av koldtbordet. Vi ble enige om å ha med litt mat hver, i tillegg ordnet jeg kaffemat og snacks.


Internett er en fin ting. I tillegg til egne erfaringer fra diverse koldtbord-anledninger, hentet jeg inn tips fra et par nettforum. Vips hadde jeg sendt ut en liste med retter som folk kunne velge fra etter først til mølla-prinsippet.




Det ble så bra! Sju av ni jenter kunne komme, og alle hadde gjort seg flid med rettene. Alle lagde en rett hver, ei meldte seg til å lage to, og så ordnet jeg resten.

Kanskje skal du ha julebord, bursdagsfest, barnedåp, navnefest eller konfirmasjon. Her er mine tips til et deilig, velsmakende koldtbord:

♥ En god grønn salat (gjerne med litt gresk skru)
♥ Fat med skinkepålegg (f.eks to-tre slag). Pynt med appelsinbåter, tomat og litt rapid- eller ruccolasalat
♥ Hjemmelagde medisterkaker
♥ Roastbiff pent dandert på fat med rødløkringer og sylteagurk
♥ Lefsebusser med sylte og sennep (passer veldig godt nå i jula)
♥ Laks og eggerøre
♥ Spekeskinke-fat pyntet med honningmelon og evt annet frukt og grønt
♥ Kyllinglår eller kyllingfilet stekt i skiver
♥ Hjemmelaget potetsalat
♥ Waldorfsalat
♥ God rømmedressing (Tips: Bruk rømme, rør inn grovkvernet pepper og en 1/2 -1 pose gresk dressingmiks)
♥ Remulade

Vi valgte å holde oss til én fiskerett og droppe andre fisk-og skalldyrsretter, men ønsker du mer av dette, kan du servere

♥ Ovnsstekt ørret
♥ Reker
♥ Sursild (fint på julebord)

Kjøp inn smør og godt brød - jeg foreslår å sette frem både lyst landbrød og saftig grovbrød, evt loff og flatbrød. Drikk det du måtte ønske; vi drakk minerallvann, isvann og vin - alt etter eget ønske.


Barseljentenes koldtbord ble en suksess! Utrolig koselig å være sammen på kvelden.


Vi spiste god mat, skravla, hadde pakkelek og til og med også en quiz! :-) Og så spiste vi godis, is, kake og snacks til vi trillet ut igjen. Jeg trillet i grunnen bare inn i senga.


Selv om vi elsker barna våre, er det godt å ha litt fri og bare være "seg" innimellom! Man trenger det som mammaer.


Her er meg og nydelige Hannah...

(Jeg hadde egentlig på meg en puderrosa kjole, men den synes visst ikke på bildet pga bolero-saken. Stroppeløse kjoler er ikke heeelt det samme når man er ammeguri. Sukk. Her er kjolen i veldig dårlig belysning - tatt på nyttårsaften 2007/08. )

Tilstandsrapport

Dagene går så fort. Plutselig er det snart jul! Jeg koser meg og nyter førjulstid, treffer venner, har besøk, tusler i byen, er på mammalunsjer, har rolige morgener med Lilleknert og gjør ellers nødvendige forberedelser av ulike slag. Jeg har tatt bilder til julekort, fremkalt og begynt å skrive. Jeg rydder litt rundtomkring i huset, handler og pakker inn julegaver, skriver lister og organiserer til julebord med den fine barselgruppa mi. Ved siden av dette er det alt det daglige som klesvask, kjøkkenrydding og koselig hverdagsliv med min kjære.

Inni hodet mitt skriver jeg innlegg om ting jeg går og tenker på. Jeg har lyst til å skrive et oppfølgingsinnlegg om barseltiden og også fortelle litt om tiden etter de første ukene. Jeg har fabulert og tenkt en del på dette med personlig versus privat, og har planer om å dele noen tanker rundt det. Noen tips av ulike slag har jeg også på tapetet, og så har jeg fått inn noen leserspørsmål. Håper og tror jeg skal å ro på stumpelumpen til å sette meg ned å skrible litt i roden og freden. Ikke at noen krever det, men jeg har lyst! :)

Enn så lenge - eller skal vi si kort; So long! Nyt desember og førjulstid!

Bildet over er fra fotoseansen til årets julekort. Ble så overveldende fornøyd med bildene! Vil ikke røpe dem her før jeg har sendt ut julekortene, men deler et lite glimt fra seansen: Et bilde som ikke skal brukes, men som mammaen bare må smile av. Gode, lure lilleknerten min! Gleder meg til å vise flere bilder om litt.

Valg av vognpose

Dere husker kanskje jeg etterlyste tips rundt valg av vognpose? Aller først - takk for innspill! Jeg vet ikke om jeg landet på noe etter det, men jeg konkluderte nok med at folk er forskjellige, og at det dermed også medfører en rekke ulike tips.

Først tenkte jeg: Jeg går for en Voksi Urban! Så leste jeg i et forum om ei som var så veldig fornøyd med Lammy. Ei venninne fra barselgruppa mi hadde også en slik en, så da var jeg en millimeter fra å handle Lammy-pose. MEN - så var jeg tilfeldigvis innom en Reflex-butikk en dag, og en meget erfaren ansatt der mente Voksi Urban var en mye bedre pose; varmere og til en bedre pris. Så da var jeg like langt. Oppe i det hele, hadde jeg hele tiden vært nysgjerrig på å sjekke ut dunposen Easygrow. Denne kom høyt opp i testene fra Tv2 hjelper deg og Foreldre og Barn, i tillegg til at jeg hadde lest om flere som trykket denne til sitt bryst. Grunnen til at jeg ikke handlet denne sporenstreks, var at jeg aller helst ville handle over disk - ikke nettet.

Vel - for å gjøre en lang ubestemmelig-Amélie-undersøker-vognposer-historie kort: Jeg dumpet inn i et forum på nett, der ei som var kjempefornøyd med Easygrow tipset om at de solgte fjorårets modell (med den gamle logoen Easykid) til halv pris på nettbutikken Kids&Care. Jeg snakket også med hun som driver Lilleprinsen.no, og hun kunne ikke få fullrost denne posen nok. Easygrow vant faktisk nykommerprisen på Foreldre og Barn festivalen i 2008. En fordel med denne posen, i tillegg til at den er varm, vannavstøtende, har forlengerledd og kommer i mange fine farger, er at den kan vaskes i maskin. I tillegg er den er norsk - det liker vi.


Dermed gjorde jeg et kjapt valg: (Hvis man kan kalle det å vurdere vognposer opp og ned i mente i ukevis å ta et kjapt valg... Hm!)

Nå kjøper jeg en lysblå Easygrow-pose! :)

Hadde så lyst på en lys og frisk farge siden jeg har sort vogn. Noen få dager etter hadde jeg posen i hus. Den koster egentlig 1990 kr, men jeg fikk den altså til 990 fordi den hadde den gamle logoen på seg. Gjør meg ingenting.

Posen er kjempefin! Den er faktisk så varm, at jeg har drøyd litt med å bruke den. Nå som det er kaldere, er den helt super. Den har åpning med glidelås og borrelås foran, og kan snurpes i toppen. Snurpetråden kan puttes inn i en lomme øverst bak, slik at barnet ikke får tilgang til tråden. Det følger med en flanellsklut med borrelås som forhindrer evt gulp rett på posen. Jeg kjøpte i tillegg to ekstra. Ønsker man lammeskinn oppi posen, finnes det et lysegrått man kan kjøpe ved siden av. Dermed blir den veldig lik i funksjon som Lammyposen. Men min erfaring er at det er mer enn varmt nok med dunposen slik som den er. Pga forlengerleddet kan barnet bruke posen opp til minst 4-5 år.

Selv om alle nevnte poser nok er gode, gir jeg herved min stemme til denne her! Jeg tipser om at den fortsatt kan kjøpes til halv pris på kidsandcare.no (da med Easykid-logo). Den finnes også på nettburikken Lilleprinsen.no. Du kan lese mer om posen på sistnevnte link.

Lilleknert og storeknert

Vi snakker altså om Jesper og hans far. Det er veldig sjarmerende for en mor å være vitne til samspillet mellom sin lille sønn og pappaen hans. Apropos forrige innlegg - det er ikke bare mødre som kan fikse alt...


Denne pappaen her tar i et tak både når det gjelder snekkerting, hus- hjem- og familieting. Her brettes det klær...


Herlig "hjemmestemning" med pysjbukse på pappaen og strømpis på lilleknert. Jesper sitter i Babybjørnen og følger interessert med når pappaen bretter og styrer (HER har jeg skrevet om bæretøy). Og hvorfor de går med luer? Jeg hadde prøvd på Jesper nye (altfor store) strikke-sixpence, og da måtte jeg nesten trykke en lue nedover pappahodet også.


En liten ting om bæretøy: Selv om jeg selv liker Mei tai og bæresjal best, er Babybjørn'en perfekt i en del situasjoner. Her kan barnet sitte utovervendt og følge med på det som skjer. Dessuten liker Jesper seg best utovervendt på pappaen. Lurer på hvorfor...

Synes jeg bor sammen med to veldig fine gutter! Er så stolt av dem! Pappaer har en egen greie med å finne på... tja... litt andre ting enn mammaer gjør.


Her i huset har vi 1 stk mann som elsker tv-sport, og 1 stk kone som ikke er fullt så glad i bråkete sportslyder i stua. Derfor bruker Mr Amélie headset med sykt lang ledning arvet etter svigerfar til disse anledningene. (Merk dere julegavetipset, jenter!) Her er det 1 stk sønn som hører på skøyteløplyder.

En treningsmatte kan også brukes til så mangt. Her om dagen fant jeg pappaen på gulvet mens han drev og rullet Jesper inn i matta!


En sjarmerende liten Jesper-rullade(!) og hans far. Hehe! Vet ikke om jeg anbefaler det til andre, men det verste er at lilleknertis så ut til å storkose seg!

Fikse alt mulig

Klikk på tegneseriestripen for å se den i større format.

Ja, livet fremover blir spennende...

Livets matematikk

Noen ganger, når ting ikke "går opp", som jeg pleier så si, går jeg i meg selv og tenker. Jeg låner altså et matematisk uttrykk for å forklare en følelse av at noe liksom ikke stemmer helt. Et eller annet er uforståelig og vanskelig å sette fingeren på - sånn på innsiden av meg selv. Da analyserer jeg. Jeg undrer, reflekterer, prøver å finne ut. Nå mener jeg ikke at ting alltid "går opp". Livet har sine utfordringer. Det er ikke alt man forstår heller. Det er jo kanskje det som også gjør livet spennende. Allikevel er jeg ikke typen til å sitte på gjerdet og være likegyldig, uinteressert eller blasert. Jeg må forske. Finne ut! Grave under overflaten. Finne ut hvorfor.

Og noen ganger finner jeg ut en hel del. Jeg ser noen sammenhenger. Noen svar på hvorfor. Og dette er vel det nærmeste jeg kan sies å komme matematikk. For tiden fomler jeg litt med et regnestykke. Det går på ingen måte opp. Jeg føler vel egentlig at jeg må jobbe litt med algoritmer før jeg i det hele tatt tar fatt på løsningen. Det er både spennende, frustrerende og nødvendig. Det er slett ikke sikkert at regnestykket går opp, men jeg tror jeg vil nå ny innsikt - på en eller annen måte.

Litt kryptisk refleksjon fra Amélie i natten. Slik får det bare være idag.



Bildet er funnet på Morguefile.com og er redigert av meg.

Badhair day - Scener fra et ekteskap

Super-frustrert Amélie: Åh! Jeg mister så mye hår. Det neste er vel at jeg blir skallet! Håret mitt er helt grusomt! Kan ikke gjøre noen ting med det uten å bruke en evighet med stylingtid, og det gidder jeg ikke eller har jeg ikke tid til.

Mister Amélie: ???

Amélie: Jammen - du ser jo det!

Mister Amélie: Jeg har jo kanskje funnet noen år i vasken, da...

Amélie: Jammen! Er du ikke lei av at jeg aldri er noe fancy på håret? Jeg kan liksom aldri blir en sånn der kul babe med skrålugg og striper. Håret mitt bare brekker... eller spretter opp!

Mister Amélie: Jeg synes du er kul, jeg, jenta mi.

Amélie: Jammen, ikke på håret.

Mister Amélie: I mine øyne så. Har aldri vært noe opptatt av skrålugg heller.

Amélie: Men jeg kan jo nesten ikke gå med det løst! Alle tenker sikkert at jeg burde gå mer med håret utslått, men de vet jo ingenting om fjonehår, krølle-bøll og håravfall ... Idag syntes jeg at jeg hadde skikkelig egghode også! Poirot next liksom!

Mister Amélie: Hæ??? Jeg synes alltid du er fin, jeg, jenta mi.

Amelie: Åh! Det er bare noe du sier.

Mister Amelie: Nei. Du vet jo at jeg alltid liker deg. *Kyss-kyss-kyss*

Amélie: Selv om jeg har antennehår?

Mister Amélie: Hehe. Selv om du har antennehår. *Holde-rundt-kona-si-og-hviske-litt-i-øret*


Noen ganger lurer jeg på mannen min er helt for real. Finnes slike menn? Og jeg er gift med han?!? Han vet å roe en barnslig, superfrustrert Amélie på virkelig bad hair days. For man har sine stunder selv om man ikke er tenåring. Og selv om man vet man er elsket.

Da er det ekstra godt å ha en slik mann å øse ut sin frustrasjon til. Ikke så rart jeg sier til alle mine single venninner og søstre: Finn deg en mann med Mr Amélie-kaliber. Og er du gutt - les og lær.


[Og er du leser: Har du noen gode hårtips for en som mister mye hår pga amming, som har tynt, halvkrøllete hår som forandrer seg med vær og vind, som ikke tåler bleking/ striper, som ikke har naturlig pent alien-hode, og som generelt aldri ligger der det skal? At jeg har fint hår på noen bilder nedover her, er bare fordi jeg har hatt tid til å ordne det skikkelig. Hva i all verden skal jeg gjøre når jeg jobber 100 %, er superstressa og skal levere barn i barnehage? Hjelp-hjelp! Og hva når jeg blir 50 og er doomed til å klippe meg kort? Enda mer hjelp! Du kan le, du - men jeg spør seriøst.]


Hehe. Varmeruller, here I come! Kult, men for noe pes!

En hyllest til hybelgutta

Dette innlegget kunne vært begynt på mange måter: Apropos fascinert av mennesker... / Jeg avliver herved myten om at det er mye styr å være utleiere / Gjett hva vi opplevde da vi kom hjem fra helgetur her nylig! Jeg har nemlig lenge hatt lyst til å vie et innlegg til de sagnomsuste leieboerne våre. Fra tid til annen skriver jeg en hyllest til folk jeg setter pris på. (Alle hyllestene ligger HER.) Hybelguttene har blitt nevnt i bisetninger en god stund nå, men saken er at disse tre fortjener ytterligere omtale.



"Hei hå - hei hå! Til naboen skal vi gå. Vi har med kake, godt humør, hei hå, hei hååå..."

I sommer flyttet nemlig tre gutter inn i naboleiligheten (også kalt Pompel, Pilt og Pjolter). Huset vårt har et tilbygg opprinnelig bygd av Mr Amélie til svigerforeldrene mine, men etter at svigerfar døde i fjor vinter, ble leiligheten stående tom. Tanken på å skulle leie ut til noen nye, ja til fremmede mennesker, var rett og slett litt skummel. Man hører jo så mye. Om folk som ikke betaler, som ødelegger, lager bråk og er vanskelige å kaste ut. Hvordan skulle vi klare å finne noen leieboere som føltes all righte å ha boende vegg i vegg? Hver gang jeg kikket på annonser, følte jeg meg regelrett skeptisk.

Så snakket jeg plutselig med en kamerat av meg her i byen. Det viste seg at han kjente til flere som trengte sted å bo, bl.a noen usedvanlige all righte gutter i begynnelsen 20-åra. Kameraten kunne virkelig gå god for dem, og det kunne også mange andre som kjente dem (Mye felles kjente). I tillegg visste vi hvem et par av guttene var fra før. For å gjøre en lang historie kort: Vi ville ha dem. De ville ha oss (leiligheten). Og slik ble det.

For noen gutter! Trodde ikke det fantes så bra folk, jeg. (Hvor gjemte slike mannebein seg da jeg var yngre?) Ikke bare er de pålitelige, hyggelige, høflige, kule, morsomme, livlige, (kjekke) og lette å forholde seg til. De sprer liv og glede, er allrighte å prate med, liker å finne på spik og går ikke av veien for litt practical jokes i hverdagen.

Nå tennes tusen (grelle) julelyyys, de stråler rundt vår dør...

Da vi var på Vestlandet en helg, kom vi hjem til grell (!) juletrebelysing rundt døra. Gutta hadde nøkkel til huset fordi de passet på pus (de har døpt han Kebab), og dette måtte selvsagt utnyttes. Jesper fylte fire måneder den søndagen vi kom hjem, og det ble brukt som påskudd til å dekke til barnebursdag. Da vi veltet inn døra – trøtte og litt slitne – ble vi møtt av dette synet:


Og dette...


I tillegg hadde de flyttet på kniver og gafler i bestikkskuffen, byttet ut interiørbladene mine i plexiglassholderen med trommemagasiner (to av gutta spiller trommer)... Og brudebildet vårt var ombyttet med et random 80-talls brudebilde funnet på nett.


"Hei! Jeg er den sleske, nygifte fetteren til Patrick Swayze. Endelig fikk jeg og min sexy fru med kalottentott-hatt en verdig plass i et møblert hjem i Norge..."

Når de først hadde stelt i stand barnebursdag, fikk de jammen meg bli litt også. Her feirer vi Jesper 4 måneder klokka elleve på kvelden... Zzz...


Pompel, Pilt og Pjolters mantra er ”finne på noe!” Har noen bursdag, forberedes dette gjerne grundig med kaker, gaver, kort og morsomme 'stunts'. Da Pilt for eksempel hadde bursdag nylig, ordnet Pompel og Pjolter en scwær veggplakat som de monterte på ytterveggen, og kjørte på med flombelysning.


I tillegg til dette har de klippet gresset i hagen med saks - fordi gressklipperen vår hadde tatt kvelden...


"Kom, skal vi klippe hagen idag... Klippe så bra, ja klippe så bra..."

Og en annen gang fylte de yttergangen vår med ballonger mens vi var borte på helgetur.


Skummelt å dra på helgetur her i gården. Eller bare morsomt!

Gutta har fra første stund vært sjarmerende gode mot lilleknert. "Bare si fra om vi skal være barnevakt, asså!" Dette har mamma Amélie trykket til sitt bryst og benyttet seg av et par-tre ganger. Ikke hele kvelder enda, da, men en time eller to slik at jeg har kunnet jobbe litt i huset eller pakke til helgetur. Skal innrømme jeg har tenkt mer enn én gang ”Åh! Håper Jesper blir som hybelgutta!”

En venninne av meg som var på besøk med sønnen sin, hilste tilfeldigvis på en av dem. Han hadde tilbudt seg å hjelpe henne med vogna, og besøket mitt kom litt sånn positivt hoderistende inn døra: ”Åssen får man så bra gutter’ a? Sånn vil jeg at sønnen min skal bli!” Nå planlegger vi selvsagt hvordan vi skal få Pompel, Pilt og Pjolter til å få størst mulig påvirkningskraft på guttene våre. (De på sin side planlegger hva Jespers første ord skal bli: "Poooooompel... Piiiiiiilt... Pjoooooolter..." )


"Sånn - jeg bare tar magegrepet, så roer'n seg lett som fett!"

Sa jeg at de baker berusende gode kaker (Les HER)? Og har bedt oss på gourmet-middag et par ganger? Og er gode naboer med alt hva det innebærer (låne melk – låne egg – låne skanner – låne filmer - prate blablabla med på gårdsplassen osv osv...) Gutter anno 2009 kan mer enn å zappe med fjernkontrollen og spille playstation! I hvertfall disse her. For godt til å være sant? Nei, faktisk ikke. De er så fine gutter at jeg blir helt... rørt liksom. Jeg er så begeistra for dem, at jeg må passe meg for å ikke overøse dem med altfor mange komplimenter. Men jeg overøser dem litt da. Det skjer liksom bare - spontant og i begeistringens rus.

De lever liksom bare sitt liv slik det er naturlig for dem, men vi ser dem utenfra og er storfornøyde. Nei, ære være herlige leieboere! Er blitt glad i dem, jeg. Jeg gruer meg allerede til den dagen de flytter...


Her er de på kalkunmiddag hos oss. Ja, for vi prøver jo å være allrighte huseiere og gode naboer vi også :) Tenk så mange fine gutter jeg omgir meg med! (5 stk - eller 6 om du regner med pus :-)

Noen ganger...

Noen ganger er alt man trenger en deilig kliss-sang. Som denne:



Nostalgiker som jeg er, blir jeg dratt til både gamle minner og nåværende emosjoner. Godt å være litt tett på følelsene sine iblant. Stadig vekk i grunnen.

Blir visst ikke tid til å legge ut noe langt innlegg idag, men... det kommer en daaaag, i moooorgen...

Denne helgen har jeg hatt en mormortommelomsk mamma her. Og ikveld en god venninne fra studietiden. Koselig! Og - jeg lot meg inspirere til både kakebaking og kakedeling idag og slo til med en deilig, svensk kardemommekake. Smakte den første gang på tirsdag denne uken. Det spørs om jeg ikke må dele oppskriften med dere.

Vel, gonatt alle natteravner! Her skal det snart soves.

Blant ting man ikke blir lei seg for...

Man blir ikke direkte lei seg for å få en slik melding fra naboen tikkende inn på mobilen en sen lørdagskveld:

"Hei. Vil dere ha eplepai? Vi har en del til overs! Pjolter" (Nå heter han selvsagt ikke Pjolter, men litt anonymisering får vi sørge for. Vi snakker nemlig om hybelgutta våre. Fra nå av kalt... eh... Pompel, Pilt og Pjolter.)


Over i nabohuset hadde de nemlig besøk, og med rester tilbake kunne de jo likesågodt sørge for litt give-aways til naboen. Man blir ikke direkte lei seg for at dette skjer med jevne mellomrom heller. De er nemlig i glade i lage god mat der borte i naboleiligheten, og hvorfor ikke dele godene med flere? Både vafler, eplepaier, ostekaker, skoleboller og andre boller (f.eks mengder av Kvikklunsj sjokolade) har funnet veien til Residence Amélie. Er det forresten rart det er vanskelig å bli kvitt de siste gravidkiloene? Hm.

Allikevel er det ikke himmelsk god eplepai alene som gjør oss så glad for å ha disse gutta boende i nabohuset. På tide med en hyllest igjen her på bloggen. Den får komme i morgen kanskje? Akkurat nå må nemlig Amélie sove. Nattinatt!

Tips søkes: Mobiltelefon

Hei på deg på fredagskvelden! Før jeg går løs på å besvare kommentarer under, må jeg legge ut et tips søkes-innlegg igjen. Jenta skal nemlig kjøpe ny mobil.

Jeg sverger til Nokia og kommer nok til å kjøpe det også denne gang, eventuelt en Samsung. Har aldri vært spesielt kreativ og avansert i mobilveien. Har ofte tatt over mobiler etter kamerater, sist gang en venninne, og gidder aldri lese bruksanvisninger. Den skal være brukervennlig, god å trykke på (misliker bittesmå taster) og ha god batterikapasitet. Den må gjerne ha et all right kamera.

Igår og idag har jeg tittet på mobiler. Begge steder jeg har vært har de vært veldig opptatt av at jeg bør kjøpe en mobil med touchscreen. Det er framtiden. Lizm. Hm.

Bør jeg?

Jeg synes det er så veldig uvant. Jeg liker å kjenne de små fysiske "kneppene" under meg. Mulig jeg er litt gammeldags. Kanskje et vanedyr. En oldis på mobilfronten. Hva synes dere? Er det flere som meg der ute som har dristet seg til å gå over til touch? Er dere fornøyd? Er det en vanesak? De to jeg har blitt anbefalt - selv om de er ganske forskjellige - er Nokia 5800 XpressMusic og Samsung S8000 Jet (Sistnevnte kalles visst The iPhonekiller...). Og nei, jeg kommer ikke til å kjøpe iPhone.

Men skal jeg heller gå for en all right og fin knepp-knepp-telefon? F.eks Nokia 6700C eller Nokia 6600I? Er egentlig ikke typen til å legge så mye penger i en mobil.

Alle gode tips og synspunkter mottas med STOR takk! Konkrete mobiltips også!

God helg!

Lykken er...

Lykken er å ha en liten sønn. Spesielt å ha en sønn som sover fredfullt med "hjallislue" og som smiler skjevt og hjertelig når han våkner fra formiddagslur. Mye som blekner i forhold da.

Anbefaler forresten økologisk silkelue. Denne har jeg kjøpt på Helios. Liker mykheten, de finstrikkede maskene og den nostalgiske hjelmfasongen. Jesper har tydelig hake med kløft etter pappaen (synes godt på bildet under), og med denne lua får han hjertefjes. Herlig! :)

Done that!

Nå satser vi på at det ikke blir noen svinepine her i gården - nå er nemlig vaksine i boks både for Mr Amélie og meg. Lilleknert i midten er grunnen til at vi kunne ta den idag. Idag ble nemlig familier med barn under seks måneder prioritert. Like greit å få det gjort. Jeg er ikke blant dem som er skeptiske til vaksinen. Jeg fokuserer mest på at jeg ønsker å redusere smittefaren egentlig.



Vil du ha et eksperttips? Møt opp ca en halvtime før de stenger for dagen! Da er det lite kø. Vips - så er du inne og får et stikk. Vi fikk tipset selv, og jommen stemte det ikke. Det er mest kø på begynnelsen og midt på dagen. Foreløpig har jeg ingen bivirkninger.


Har DU tatt svinepinevaksine?

Akkurat nå

Mens vi venter på nye innlegg, må jeg bare dele øyeblikket med dere. Sitter her med en kopp deilig americano, julemarsipanpølser og musikk. Fikk nemlig en invitasjon til Spotify av naboen istad, så nå koser jeg meg med alle mulig slags sanger jeg får innfall om å høre på. Mr Amélie lager middag (Jada - man skal vel strengt tatt ikke fortære tre stk marsipanpølser FØR middag, men nå måtte jeg bare skeie ut av sunnheten min littegrann), lilleknert tar seg en lur, og det er koselig høstmørke ute. Vi er litt slitne av forkjølelse, lang kjøretur hjem fra Vestlandet igår og lite søvn natt til søndag (ikke så greit å være syk når man er en liten knert), men det hjelper på med en deilig sosedag her hjemme. Jeg føler meg litt kvikkere idag. Og så hadde vi en fin helg. Hurra for alt positivt!

See you around! :-)

Vi yter litt rettferdighet...

Hå-hå! Her skal vi jammen meg sørge for litt balanse sånn i forhold til gamle bilder. En oppmerksom jente ved navn Marit, gjorde meg idag oppmerksom på at det ligger en haug med gamle bilder på fjesboka av ungdomsklubben som Mr Amélie en gang var leder for. Blant annet noen bilder av han. Hun tenkte det kunne være interessant for Amélie å se...

Selv om jeg har sett en del gamle bilder av min kjære, og jeg vet han en gang hadde langt hår, sitter han ikke akkurat og ruger på mange bilder selv. Så å se DETTE gamle bildet...


er fantastisk gøy! Hehe, litt av en type! Jeg bare spør - hvor er Metallica-t-skjorta og luftgitaren?

Ikke ante jeg at gutten hadde krøller! Min kjære har tykt, blankt hår, men jeg har aldri sett en krøll der. Moro!

Med mine pjuskelusk-krøller, er det dermed en viss sannsynlighet for at barna våre arver de genene. (Men måtte de virkelig arve tykt-og-blankt-hår-gener framfor pjuskelusk! ;-)

Gamle bilder er gøy!

Her er Mr Amélie og meg fra "vår tid" (nærmere bestemt for 2 år og 5 kilo siden). Måtte nesten ta et fra samme vinkel:


Vel, hvor er han kjekkest? Burde han spare til langt idag? ;-) Kanskje noen av mine lesere til og med husker han fra denne tiden? Har hørt noen rykter om en grorud-palme...

Fascinert av mennesker

Jeg har alltid latt meg fascinere av andre mennesker. Enkelte mennesker fascinerer meg og inspirerer meg rett og slett! Ble sittende og tenke litt på hvorfor og kom frem til følgende:

Jeg blir fascinert av mennesker

- som har selvtillit uten å være høye på seg selv
- som utstråler trygghet og en livsro
- som betrakter folk rundt seg med et åpent blikk (versus forutinntatte meninger)
- som gir andre raushet og rom
- som er trygge på seg selv og den de er
- som har egenskaper og talenter jeg selv ikke har
- som har noe å lære meg og andre
- som har særtrekk – enten det gjelder utseende eller personlighet
- som er dyktige med ord
- som skaper liv og glede rundt seg
- som har kommet langt i livet – sett i forhold til seg selv (f.eks et lite barn med et stort talent, en ung gutt som tenker modent og reflektert, en ung mamma som er veldig bevisst morsrollen og som gir alt inn i forholdet til sitt lille barn...osv)
- som byr på seg selv (gir respons, stiller spørsmål, tør å være åpen og dermed gjøre seg selv litt sårbar)
- som er gode/ godhjerta (snillhet er undervurdert)
- som ikke har behov for å trykke andre ned
- som bruker sine evner og talenter til det beste for andre og seg selv
- som innrømmer feil og viser villighet til å gå i seg selv
- som har og tar initiativ (tafatthet er rett og slett både stusselig, turn-off og regelrett disgusting!)

De færreste har selvsagt alle disse egenskapene på én gang, men på vår reise gjennom livet møter vi gjerne mennesker som er i besittelse av en eller flere av dem. Å bli fascinert av andre mennesker, er for meg en sann berikelse. Det gjør nemlig at jeg bevisst og ubevisst tenker gjennom hvorfor jeg blir fascinert... og det gir meg nye idealer og noe å strekke meg mot. Ikke minst er det spennende å være sammen med fascinerende mennesker - man blir så glad, inspirert og oppløftet!

Hva og hvem fascinerer deg?

Gratulerer med farsdagen!

En stor gratulasjon (før dagen tikker vekk) til alle pappaer der ute som står på og legger hjerte og sjel i å være gode pappaer. Ikke minst en ekstra gratulasjon til Mr Amélie som er en veldig, veldig god Jesperpappa... og til min egen pappa. Selv om man er voksen og står på egne bein, slutter man ikke å være glad i pappaen sin. Takk for alt du har lagt ned av tid og hjelp, for råd, lytting, engasjement, komplimenter, gaver og opplevelser i livet mitt.



Bildet over viser Mr Amélie på vår første trilletur etter at lilleknert kom til verden.

Melankoli

Melankolske vinder. De kommer de også. En sang, en stemning eller en tanke utløser det gjerne. Plutselig trekkes jeg inn i en tankevirvel - og blir der.

Jeg har et slikt øyeblikk nå. Er alene i huset. Min lille sønn sover formiddagslur, og jeg hører på en cd jeg ikke har hørt på en stund. Vanligvis er jeg klar i tanken og kan sette ord på det jeg har på innsiden. Når melankolien treffer meg, er det vanskeligere å se tankene klart.

Følelser blander seg med fornemmelser. Savn og tristhet møter takknemlighet og lettelse. Gode minner strømmer i takt med ting som har vært vanskelig for meg. Forvirring og tvil smyger seg rundt overbevisning og tydelighet, og ambivalens blir hengende igjen i luften og dirre. Et ønske om å utgjøre en forskjell ser nederlagsfølelser i øynene, og jeg blir minnet om ting som ikke har gått slik jeg ønsket. Oppe i det hele, kjenner jeg ro over alt som har lagt seg til rette, alt som har lyktes, som har gitt meg glede.

Det er godt å kjenne litt på melankoli iblant. Jeg kommer i kontakt med det innerste, med dybdene, med de hemmelige rommene. For selv om tankene er tåkelagte og ingenting synes tydelig, kjenner jeg meg i slike øyeblikk desto mer levende. Mer hel. Mer... ekte.



(Har skrevet om lignende melankolske øyeblikk i teksten Å favne livet. Og La vita e bella beskriver lengsel og på sett og vis også melankolske strømninger. )

Bildet er funnet på suckatlife.com.

Lilleknert 5 måneder

Idag er gutten vår fem måneder gammel. På kontroll igår målte han 63.5 cm og veide 6220 gram. Ikke blant de feteste gutta i gata, men akkurat passe stor nok og følger sin egen kurve. Han smiler, pludrer, "prater", lager syngelyder, fekter med armer og bein, spiser på tærne sine, ruller fra mage til rygg og omvendt, ler, liker å bli kastet puter på (!), sover lange formiddagslurer, elsker mat, liker å bli båret rundt, koser seg på trilleturer ... og bruker evinnelig lang tid på å sovne på kvelden. Og idag har vi prøvd maisgrøt for første gang.

Gode, gode lilleknerten min! :)

Interiør og sånt

Ikke overraskende er det visst populært med interiørinnlegg her på bloggen. Selv om jeg ikke har noen rendyrket interiørblogg - til det er jeg altfor glad i å fabulere og filosofere om andre ting - synes jeg det er moro å dele noen glimt av oppussingen vår.

Det eneste er at det er litt mer tiltak å interiørblogge for meg enn å publisere vanlige skriblerier. Jeg har "en million" oppussingsbilder i gamle mapper på pc'n min, og skal jeg ta nye bilder føler jeg at jeg må rydde og ordne kriker og kriker. (Bort med babygym, matter, vippestoler, vogner, puter, smokker, kattehår, klesstativer, kaffekopper, clementinskall... Puh!!) Ja, jeg bør i det hele tatt ha godt dagslys, kameraet klart og en kjekk usb-kabel til å overføre bilder med etterpå... Dette kræsjer ganske ofte med amming, barseltreff, trilleturer, babysang, kafébesøk eller kvalitetstid med familie og venner.

Derfor vil jeg bare melde fra at det kan være lurt å smøre seg med tålmodighet. Det blir mer interiørblogging, men det blir ikke ikveld - for å si det sånn. MEN - plutselig interiørblogger jeg igjen. Førstepri nå er å svare på et leserspørsmål om den hvite murveggen på kjøkkenet vårt.

Og har dere flere interiørrelaterte spørsmål eller kommentarer, er feltet under en perfekt anledning til å slå til.



Bildene over er fra oppussingsprosessen vår. Hehe.

Interiør: Sofa- og tvkroken i stua vår

Da jeg for litt siden spurte dere lesere om det var noe dere ønsket mer av, var det flere som nevnte interiør. Skal bli, skal bli!

Som flere av dere vet, pusset vi opp hele 1.etasje i huset vårt i 2008. Vinylbelegg, gammelt gulv, bestemorstapeter og gusjegule farger måtte vike plassen for nye, lyse vegger, nytt listverk og nytt eikegulv. Isolasjonen ble bedret, vi satte inn nye vinduer i stua og byttet ut den gamle parafinovnen en klebersteinsovn. (Mer om den HER.) Jeg har i tidligere innlegg delt glimt av både oppussing og innredning (klikk HER for å se). Denne gangen har jeg lyst til å vise noen bilder fra stua, primært sofa- og tvkroken vår.


Øverst og på bildet over ser dere tv-kroken. Vi har malt en fondvegg i fargen SOLID. Forøvrig er resten av veggene malt med LYS ANTIKK. Tak og listverk er kritthvitt. Dette er vi utrolig fornøyd med! Fargene harmonerer godt sammen, og hva angår fondveggen er den både fin å se på og behagelig ift tv-titting. (Jeg har hørt det kan være litt slitsomt for øynene å stirre på en tv plassert på en kritthvit vegg.) Tv'en vår er en 40' flatskjerm fra Samsung. Tv-benken er - tro det eller ei - en veldig praktisk og fin benk i høyglans fra Jysk. Den har to store skuffer på hver side som rommer både ledninger, rot og dvd'r.

Det er alltid slik når man pusser opp, at man ikke helt hvordan det ser ut eller fungerer før det er gjort. Man gjør seg noen tanker, planlegger og fikser, men hvordan det blir til slutt er alltid spennende...


Denne hylla er et eksempel på en løsning som ble veldig bra! Vi hadde behov for hylleplass, og jeg "designet" en innebygd hylle til bøker, cd'r og dvd. Vi kjøpte billige, tykke hobbyplater på Bauhaus (2,5 meter lange - koster 199 kr/stk), og Mr Amélie snekret og malte. Snakk om samarbeid! :-) Den øverste kanten er rett og slett en forlengelse av taklisten. Vi sjekket hensyn og lovverk knyttet til brannforskrifter, og heldigvis var det mulig her hos oss å gjøre det slik. Hyllen har ingen bakplate. Det er også mulig å "vippe den ut" dersom det er behov for å komme til brannveggen.


Her er litt av sofakroken. Sofaen er en pen, enkel og rimelig 3,5 + 2,5 setesssofa med gråbeige farge. Den heter Monza og ble kjøpt på fabruarkampanje på Bohus. Vi valgte å kjøpe bein i forkrommet stål. Det var nemlig mulig å bytte ut de mørkebrune trebeina. Vi syntes den ble litt tøffere/ freshere med stålbein. (Det kommer ikke frem på bildet, men jeg får vise dette en annen gang.)


Gode puter er et must, synes Amélie! (Det synes ikke Mr Amélie - som godt kunne levd et putefritt liv. "Hva skal man med alle de putene? For noe pes!") De gangene jeg bare kjøper trekk, pleier jeg å kjøpe innerputer av dun på Kremmerhuset Ting&sånt til 79 kr/stk. Disse er gode og enkle å "fluffe". Fra venstre: Lammeskinnspute med telefonkrøller fra Betlam, stoffpute i pudderosa og sølv fra Home Day Birger et Mikkelsen (begge kjøpt på ChicLiving i Tønsberg), og innerst hvit silkepute med brodereier og små perler fra Kremmerhuset.


Vi valgte å investere i skikkelige gardiner, dvs vi fikk dem sydd på mål. På den ene veggen har vi en skinne i taket, og hvite lingardiner som går fra tak til gulv. Dette gir økt romfølelse og en illusjon av høyere takhøyde. Ikke minst er det pent. På motsatt vegg - i spisestuedelen - har vi liftgardiner i samme stoff som ligger inni vinduskarmen. Da kommer liksom de brede, profilerte listene til sin rett.


Fra stuevinduet bak sofaen. Her har mange planter tatt kvelden, skal jeg si dere! Det som funker best hos oss pga mye sollys hele dagen, er noen litt finere sukkulenter. Den innerst der kan på avstand forveksles med et oliventre (men bare på avstand) - men er rett og slett en kaktuslignende plante. Ytterst til høyre har vi på gråværsdager en fin eføylignende plante.


Til slutt tar jeg med noen bilder fra spisestuedelen. Jeg er veldig glad i stearinlys, og på den gamle sjenken har jeg alltid et stort fat med lys og lykter. Koselig og stemningsfullt. Hva angår det sære brudebildet i midten, er det et resultat av hybelguttas sprell. En helg de passet katten vår, byttet de nemlig ut brudebildet vårt med "et random 80-talls-brudebilde". Hehe - og så har det visst bare blitt hengende...


Denne gamle, store, brune, flotte sjenken er arvegods. Vi er veldig glad i den! Bare se på de beina! Reine horselegs'a altså! Den passer inn på den lange stueveggen, den rommer mye og er fin å se på. Etterhvert skal vi omlakkere den til en dypere brunsort farge hos en møbelrestaurerer, men det får bli på sikt.

Så har jeg et spørsmål til slutt. Jeg har nemlig ikke veldig peil på fotografering med speilrefleks og hater bruksanvisninger. Dere som tar en del interiørbilder, hvordan gjør dere det for å få klare, gode bilder? Jeg mener, enten blir de altfor kontrastfylte med blits (lys forgrunn og mørk bakgrunn - isj!), eller så blir de veldig perfekte i forhold til lyset, MEN altfor uklare. se f.eks bilde nr 2 fra tv-kroken. Noen tips?? Hva gjør dere egentlig, f.eks du Emmeline??

Håper dette innlegget kan være til inspirasjon eller - eh - forlystelse. Bare spør om dere lurer på noe! :)

Følsomme glimt

Midt i all takknemlighet, glede og lykkeopplevelser, kan jeg enkelte dager oppleve at mer følsomme – eller sårbare – vinder sveiper over meg. Jeg blir vurderende, analytisk, selvkritisk.

Jeg har det veldig bra om dagen. Og har jeg det godt og føler meg glad og fri, gir jeg desto mer av meg selv. Jeg prater i vei, deler, spør, undrer meg, ser på mennesker, samtaler, tuller og ler. Jeg føler ting flyter, og kjenner meg ett med øyeblikkene, eller hva jeg skal si. Jeg glemmer hindringer og begrensninger, og hopper blidt fra stubbestein til stubbestein.

Når man har det slik, er det godt å være seg selv. Man bare lever og er til. Smiler, ånder, vibrerer og lever. Man bare ER – uten å tenke over hva man er, hvor man er eller hvordan man er. Og slik er det jo stort sett det meste av tiden. Det handler om å ha funnet en trygghet. Om å være til uten å være så opptatt av den man er.

Så plutselig kan det komme sveip av gammelt mindreverd. Av kritikk og begrensningstanker. Jeg får innvendig mysende øyne og tenker plutselig over filleting jeg har sagt eller gjort. Kanskje blir det oppfattet feil. Kanskje jeg burde si litt mer slik, gjøre litt mer sånn. Mulig jeg er for avslappet på enkelte områder, for lite avslappet på andre.

Katapulter dynget med negative og krasse ord suser mot meg. Jeg blir minnet på vonde, såre ting. Ord som har smertet. Situasjoner jeg har følt meg liten i. Den sterke, trygge meg, forvandles i små glimt til en bitteliten teskjekjerring som selvkritisk tar innover seg ting hun ikke ville brydd seg om sånn til vanlig.

Glimtene varer ikke så lenge. Jeg snakker meg som regel til fornuft igjen ganske fort, glemmer det hele og hopper videre til nye stubbesteiner.

Men reflekterer jeg litt rundt det, vet jeg veldig godt hvorfor jeg får disse glimtene, disse følsomme sveipene av analytisk selvkritikk.

Og slik er det kanskje bare.




Bildene er hentet på Morguefile.com.

Den unge Amélie

WARNING! Gjør oppmerksom på at dette er et veldig selvsentrert innlegg ;-)

I et blogginnlegg for lenge, lenge siden kom jeg inn på et eller annet som hadde med den unge Amélie å gjøre. Finner ikke igjen innlegget, og husker heller ikke av eller hvorfor, men i en kommentar lovte jeg i alle fall å rote frem et bilde fra da jeg var rundt 17 år. Det begynner å bli en god stund siden, men nå har jeg fått rotet litt i gamle esker og lånt scanner av hybelgutta, så da er det vel bare å laste opp gamle bilder.

Vel - tar likesågodt med noen før og etter jeg var 17 også, jeg.


Her er jeg som bitteliten. Sitter på en stubbestein og nyter livet.


På sommerferie på langs svenskekysten. Kan ha vært rundt 9 år her.


Tja - hva skal man si? Her er jeg rundt 17 år. Har lånt pappas (!) lusekofte. Pleide å sniklåne den når jeg var kald. Alltid vært en frysepinn, jeg skjønner du.


Og her er Amélie sommeren-96. Dvs at jeg var 17,5 år :-) Lilla UNO-genser var en sikker vinner på denne tiden, hehe.


Her er jeg som 20-åring. Those were the times, gitt!


Alltid vært en fjasemarte! Her driver jeg og synger og tuller. Er 21, tror jeg. (Micha - ser du hvor bildet er tatt? :-)

Har flere gamle bilder, men de får jeg slenge inn litt senere. Avslutter uansett med et bilde tatt denne uken. Nå er jeg Amélie - mamma og snart 31 :-)

Høsttur i ettermiddagssol

Jeg går mange turer i uka med Jesper i vogna. Korte og lange. Alene og sammen med andre. Med mål og uten mål. I forrige uke gikk jeg tur en tidlig ettermiddag - bare meg og Jesper.


Det var så nydelig lys den dagen. Jeg måtte bare dra opp kameraet av veska og forevige de fine fargene.


Fint og stille ute. Bare fuglesang, bildur fra forbipasserende og lett vind i trærne.


Jeg tittet og tittet rundt meg.


Sola varmet og lyste opp landskapet.


Kjente på lykke der jeg trillet, trallet og sugde inn inntrykk fra naturen rundt meg.


Ingenting slår fine høsttrær!


Eller siluettene av trær og bygninger i ettermiddagssol...


Farger og kontraster...


Spennende mønstre...


Et enslig tre som vaier i vinden...


Fikk så mange fine tanker der jeg gikk. Tenkte på tiden nå, tiden fremover. Prioriteringer, verdier, hva som er viktig her i livet. Lykke, hverdagsglede, sanseinntrykk, sjelefred.


Siste rest av sommer hilser på...


Høstfarger!


Hvordan går det an å ikke like høsten?


Turer som denne gjør mye med meg. Kjenner meg levende når jeg vandrer ute i nydelig landskap, puster inn frisk, kjølig høstluft og nyter strimer av ettermiddagssol som prikker i kinnene. Er så glad for at jeg har permisjon akkurat nå. Livet er rett og slett godt.

Nyt høsten dere også! :)

Regina Spector: Fidelity

Regina Spector er slett ikke dumt en tirsdag i oktober.